Til min kjære på bursdagen sin

Min kjæreste, ektemann, bestevenn, sjelevenn, og elskede, har bursdag. Feiring er jo det det skulle vært. I stedet ligger jeg utslitt og dårlig på sofaen.. fraværende.. bortreist i min egen syke verden.. Slukt av mørket.. Han måtte dra alene til en liten familiefeiring moren hadde stelt i stand. Jeg var for utkjørt for å gjøre noe som helst. Stakkars han.. han har en udugelig kjæreste, som ikke kan gjøre noe som helst. Alt jeg gjør er å ødelegge han. Sliter han ut med sykdom, og atter sykdom.. dette var ikke et liv verken jeg, han eller vi hadde tenkt oss. Han fortjener så mye mer! Han fortjener å bli overøst av kjærlighet, hver dag! Han fortjener smil, og gode ord. Han fortjener kjærtegn og kos. Han fortjener latter og glede. Han er fantastisk, og fortjener noe like fantastisk. I stedet har han meg.. og sykdommen på slep.. en djevelsk morder, som tar livet av alt som er godt. Vi er slitne begge to.. 

Det er vanskelig for meg å formidle hvor glad jeg er i han, og hvor mye han egentlig betyr. For uten han hadde jeg nok ikke vært i live. Han gir meg en grunn til å stå opp hver dag, og å kjempe meg gjennom dagen. Kampen er ekstra intens sammen med han, fordi når han er hjemme, så har jeg ikke overspisingsepisoder hele tiden. Jeg kan likevel spise for mye, spesielt til middag, eller på snop, men det er aldri uttenkte, planlagte overspisinger; som jeg har når jeg er alene. Jeg kjemper imot suget når han er sammen med meg. Men det går selvsagt ut over humøret; jeg blir irritabel og lei meg. Jeg må virkelig jobbe i terapi på hvordan takle dette enorme suget, og ellers alle tanker og følelser rundt. Rydde i kaoset. Jeg vil jo bare at vi skal ha et normalt og godt liv sammen. Det er det jeg jobber mot, og det er det han motiverer meg til. Hvorfor skal ikke jeg fortjene et godt liv? Og han og? Jeg har ikke valgt denne sykdommen. Jeg vil bare velge kjærligheten. 

Takk, min kjære, for at du holder ut! For at du holder hånden min, og gjør meg trygg. Takk for at du elsker meg, uansett byrder jeg har. Takk for at du ser skjønnhet i meg. Takk for støtte og håp. Takk for at du ikke gir opp. Takk for din styrke og oppmuntring. Takk for at du lytter og har en skulder å gråte på. Takk for stillhet og avledning når det trengs. Takk for at du forteller meg sannhet når jeg drukner i sykdommens løgner. Takk for at du ser MEG bak sykdom. Takk for at du tar vare på meg, og vil meg godt. 

Jeg har lenge vært dårlig å kommunisere, fordi jeg finner rett og slett ikke ord for å beskrive både den tomheten jeg kan føle, samt kaoset. Og det beklager jeg.. 
Men: Jeg elsker deg! Nå, og for alltid.  

Body Evolution - Modell før og etter


Ikke rart vi sliter, og blir syke.. Modeller, rollemodeller, og fitnesskvinner oser det samme: nemlig å være tynn tynn tynn. Innen fitness skal man vær tynn, og muskuløs. Den nye trenden. Minst mulig kroppsfett, mest mulig muskler. Men blir fettprosenten for lav går kroppen i ubalanse. Hormonendringer, mensen uteblir, hjernen slankes (tenk at hjernen består av ca 50% fett), mangel på essensielle fettsyrer.. som igjen kan føre til sykdommer som anoreksi (sier du det?), ADHD, dysleksi, depresjoner, kronisk tretthet, Schizofreni.. (http://www.alternativ.no/art/?id=168) Ser ikke ut til å stoppe noen likevel. Mensen uteblir, pyttsann! Bare i veien uansett! Neida, kroppen har det fint den! Nei nei nei.. Samfunnet har blitt slik at vi lytter ikke lengre til kroppen. Vi presser den maksimalt, og enda litt til. Vi skal jo være PERFEKT! Og da kan vi ikke lytte til kroppen, fordi om den har det bra, så har vi ikke presset den nok. Vi er ikke perfekte når kroppen har det perfekt. Nei. At folk dør av organsvikt og underernæring her i Norge, er noe vi ikke snakker høyt om. Ei heller selvmordsraten. Hva skal til for å virkelig vekke folk? At samfunnet skal være så perfekt at folk dør pga jaget etter det perfekte. Jeg tror mange folk VET. Menge vet at underernæring er dødlig. Men gjør de noe? Nei. Fordi da er de allerede syk. Og er man syk, så styrer følelsene, ikke fornuften. Det vet iallefall jeg alt om! Ja, jeg har spiseforstyrrelser, og ja, jeg vet jeg kan dø av det. Men blir jeg frisk av å vite det? Nei. "She'd rather be beautiful than alive" (FALK - Deadly Beauty). Følelsene vil ikke høre på fornuften. Fordi det innebærer at jeg må passe på å ikke være undervektig, i tillegg til å takle vonde følelser og tanker på en sunn og rasjonell måte. Og det vet jeg er vanskelig; det er en kamp; den største kampen jeg må kjempe i livet, mest sannsynlig. Jeg føler det litt som å jobbe mot strømmen, jobbe mot stømmen av slik samfunnet vil vi skal være. 

Nyttårsforsetter

- Se de små hverdagslige gledene, og sette pris på dem. 
- Le mer.
- Vise følelser, og bli flinkere til å snakke om dem.
- Ta bedre vare på megselv. 
- Gråt når jeg trenger det. 
- Gå mer tur. 
- Skape nye og gode relasjoner. 
- Gi slipp på folk og ting som drar meg ned, og fokuser heller på alt som gjør/ vil meg vel.  
- Kommunisere bedre med kjæresten.
- Være en bedre kjæreste. 
- Lære å slappe mer/ bedre av. 
- Stress mindre. 
- Slutte å gi folk utallige flere sjanser; de fortjener det ikke.  
- Gi slipp på fortiden. 
- Lær av mine feil.  
- Fortsett kampen mot sykdommen. 
- Lytt mindre på sykdommens løgner.  
- Bli sterkere.
- ALDRI GI OPP HÅPET.  

Å gi opp

Jeg er inne i en periode hvor jeg bare gir opp, og gir faen i alt. 
- Jeg gir opp tannhelsa. Det ramler ut tenner, midlertidige, kronen, broen, hull, skader, deler av tennene løsner, osv. Tannlegen har et evighetsprosjekt. 
- Jeg gir opp krangelen om medisiner. Jeg har ikke ønsket effekt av medisinene jeg nå går på, og derfor vil jeg at noen skal se på dem, og GJØRE NOE MED DET! Men det skjer ikke. Fastlegen selv kan ikke si noe om psykofarmaka, han e jo allmennlege. Ergo, jeg må snakke med noen andre. Og det har jeg gjort, FLERE ganger. Både akutteamet (som satte meg på disse medisinene, og som jeg har kontaktet minst 3 ganger i ettertid pga medisin), og psykisk poliklinikk har jeg kjempet for å bli hørt. Nei. Ingenting skjer. Og da gir jeg opp.  
- Jeg gir opp kampen om behandling. Per i dag har jeg psykisk helseteam, og psykiatrisk poliklinikk. Men, hun på poliklinikken har jeg kun vært hos 4 ganger (måtte få ny fordi min tidligere terapeut skulle ha permisjon, men jeg likte forsåvidt ikke henne da). Hun jeg har nå er grusom. Eller, sist jeg var der var hun mindre grusom. Timen starter med at hun leser det samme referatet om min livshistorie, hver gang. Skulle det virkelig være nødvendig?? Hun skal jo være forberedt til timen, og ikke bruke av timen min for å sette seg inn i min journal. Idiotkjerring. Gir hun 1 sjanse til, og hvis det ikke er bedring, så må jeg bytte.
Så var det psykisk helseteam. Min kontakt der har vært mye sykemeldt i år, så jeg har ikke hatt noen særlig med behandling hos henne. Hun var borte noen måneder i vinter/vår. Og nå er hun sykemeldt igjen. Håper det ikke er like langvarig denne gang. Men uansett, jeg står per i dag uten behandling der. Har ikke sånn kjempeutbytte fra den behandlingen; det er mer som en turvenn og noen å prate litt med. 
OG, jeg skal også egentlig gå til psykomotorisk fysioterapeut. Hun jeg hadde var fantastisk, og behandlingen hjalp meg masse! Men så gikk hun ut i permisjon, 2 år. Og da fikk jeg ikke hjelp fra henne om hvilke andre psykomotoriske fysioterapeuter som finnes, og gjerne en anbefaling, som kan passe meg bra. Men neida, ingen hjelp å få der heller. Så nå har jeg gått uten fysio i over et halvt år...  og jeg har ikke krefter til å drive research.. 
- Jeg gir opp NAV. De er bare vanskelige, og forstår ikke situasjonen jeg er i, alvorlighetsgraden, eller hvordan sykdommen påvirker meg. De forholder seg til tall, skjemaer, og firkantete regler uten skjønn. De ser ikke mennesket; iallefall ikke meg. 
- Jeg gir opp kampen å være den perfekte kjæreste. Så dårlig som jeg er nå, så klarer jeg ikke vie nok oppmerksomhet til min kjæreste. Og det er jo selvsagt frustrerende for han, både mentalt og fysisk. Jeg klarer ikke snakke skikkelig med han. Jeg klarer ikke kos, nærhet, intimitet, og sex. Jeg blir kvalm av "presset" , og stresset. Som igjen gjør meg enda mer sliten. Da jeg var singel hadde jeg kun megselv å tenke på, derfor bruke jeg all tid, energi, og oppmerksomhet på meg, for å kjempe. Men nå blir disse tingene delt, og jeg klarer ikke jobbe så hardt. Jeg må finne nye måter å "jobbe" på, sammen med min kjære. Men det er vanskelig, og da vil jeg bare gi opp. 
- Jeg gir opp renhold av leiligheten. Jeg orker rett og slett ikke. Og jeg er lei av å mase på min kjære om å gjøre ting, som aldri blir gjort. Og da gir jeg opp.

Og jeg som ikke er vant til å gi opp..... 

3 måneder uten blogging

Ser det er veldig lenge siden jeg har vært skrevet på bloggen. Siste innlegg (utenom en sang) var i august. I bunn og grunn har det vel ikke skjedd så mye siden sist. Eller, det største (og lykkeligste EVER) var jo at jeg og min kjære giftet oss <3 Det skjedde i september, i en nydelig hage, i høstregn. Jeg hører det skal visst bringe lykke om det regner på bryllupsdagen, så det håper jeg stemmer :) Det gjorde ikke så mye at det regnet egentlig, vi gikk under paraply, og romantisk var det uansett! Selve sermonien stod vi under et telttak (telt uten vegger altså), så det gikk fint. Eneste er at det er litt forstyrrende på bryllupsvidoen at det trommet på taket. Men vi storkoste oss! Jeg smilte fra øre til øre hele dagen! Alt i alt, en perfekt dag, og et minne for livet! Den lykkeligste dagen i mitt liv. Var litt redd for at spiseforstyrrelsen skulle ødelegge litt av dagen, og at jeg ikke kunne kjenne komplett lykke. Men den dagen lot jeg ikke spiseforstyrrelsen slippe til. Jeg spiste ikke så mye da, så jeg ikke skulle begynne å plages av stemmen fra bulimien (da var kanskje dagen litt preget av noen få tanker fra den). Men jeg spiste både middag og kaker :) Så jeg er veldig fornøyd med dagen vår! Jeg satt og så på bryllupsbilder hver dag i flere uker ;) Og for et par uker siden fikk vi videoen av bryllupet vårt. Da vi reiste for å besøke min familie, så fikk besteforeldrene mine (som ikke kunne komme), sett vielsen. Det var første gang vi også så på opptaket, og jeg måtte gråte litt. En nydelig dag. 

Men så var det tilbake til hverdagen da. Grunnen til at jeg ikke har blogget er at jeg rett og slett ikke finner ord. Jeg har stengt meg ute fra sosiale medier, sosial kontakt, og fra kjæresten. Jeg har ikke snakket skikkelig med han på veldig lenge; måneder. Jeg synes synd i han, han vet ikke hvordan jeg har det; jeg kan ikke gi uttrykk for det. Han er fortvilet, forståelig nok. Jeg orker ingenting. Jeg er trøtt og sliten. Tappet av krefter. Depresjonen river og sliter, sammen med bulimien. Ingenting gir meg krefter til å kjempe, bortsett fra kjæresten, selv om det også er vanskelig. Jeg føler meg som en zombie. Jeg bare eksisterer. Ingenting har mening. Det er vanskelig å føre en samtale, og vanskelig for å konsentrere meg. Dagene kommer og går, og jeg sliter hver time som går. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hva jeg skal si. Fanget i et mørke, med kun en flamme fra kjæresten. Alt føles så tungt. Tungt å prate, tungt å bevege seg, tungt å puste. Jeg er fysisk dårlig stort sett hver dag. Hodepine, utmattet, kvalm og svimmel. Flere ganger jeg har vært på butikken har jeg tenkt at nå spyr jeg, eller besvimer. Jeg har måtte sittet meg ned på huk, og bare konsentrert meg om å puste. Såklart reagerer folk på butikken på det. Jeg har det absolutt ikke lett for tiden. 

Jeg har plagdes ekstremt mye med tennene mine i det siste. En gang var jeg hos tannlegen 3 ganger på en uke! Jeg har en bro som plutselig løsnet og datt ut. Og så venter jeg på en krone på andre siden av munnen, og den midlertidige tannen jeg har hatt der har løsnet flere ganger. Så jeg har gått veldig mye til tannlegen i det siste. Var der idag, hadde IGJEN mistet den midlertidige tannen. Jeg kan nesten ikke spise. Broen er også bare midlertidig festet, i påvente av ny bro. Så jeg er jo livredd hver gang jeg spiser, om det faller ut noen tenner. Jeg må tygge sakte og forsiktig. For et mareritt! Har jo ikke hatt tid til behandling fordi jeg går shuttle-trafikk til tannlegen. Tragedie. 

Nå er det ikke lenge igjen til jul. En vanskelig tid i forhold til mat i hvertfall! Men likevel en koselig tid. Men på en annen side, ambivalent. Det er også litt sårt, siden mamma og pappa skilte lag i jula. 
Sist jul var vi her hos min kjæres familie, og planen var å ta neste jul hjemme hos min. Men nå blir det ikke slik, fordi han må jobbe i romjulen. Det er litt vondt å tenke på. Jeg vil jo være med min familie, men også sammen med kjæresten. Jeg har bestilt billett hjem til jul, men vet ikke om jeg får "lov" å dra. Og går ikke det, så må jeg vel bare respektere det, og gjøre det beste ut av julen her igjen. Tror egentlig ikke min kjære skjønner helt hvordan jeg har det. Han har jo ikke akkurat vært i min posisjon med å bo så langt vekk fra sin familie. Så da er det jo vanskelig å skjønne. Selv om han kanskje kan tenke seg litt hvordan det er. Men men.. et sårt tema uansett. Dilemma...  Og jeg vil jo feire høytiden sammen med han. Litt trist å feire hver for oss; vi er jo tross alt gifte nå. 

FALK - Deadly Beauty (sang om spiseforstyrrelser)



Deadly beauty - FALK 
Lyrics

Verse:


Fifteen, so sweet, you?d think but she?s got a secret
Made up her mind the day she came
To find out he left

I guess there?s another girl
This time blue eyes and blonde hair
She?ll do anything to catch his eye
But she knows she?ll never compare

Skips school, won?t eat, can barely sleep
Takes drastic measures.
Runs seven miles a day in the sun
Wearing a sweater.

She turns the radio on
so no one hears what she?s doin?.
Because she?s convinced herself
he?ll come back to her when she?s perfect.

Chorus:

She?s just a girl who doesn?t know
She?s already beautiful.
One year ago if you had seen her
You would never know.

This would be her only out for every time she?s broken down
And hates herself
For everything that?s wrong in life, looks in the mirror to criticize
She?d rather be beautiful than alive.

Verse:

Nineteen one shrink two times a week
But nothings changing.
Mom cries at night, for her life
?cause she knows she is fading

She tries to turn around
But she?s too far in the wrong direction.
It wasn?t supposed to be this way
All she wanted was, some attention.

Chorus Repeat

Ooh Ooh Ooh Ooh Ooh
Ooh Ooh Ooh Ooh Ooh

Bridge:

Twenty-three now she?s buried
Underneath red roses.
I?m gonna miss her and I hope
Someone learns from this.
Maybe she?s happy now
Maybe she?s finally free
From not feeling good enough
And maybe she?s rid of her disease.

Chorus Repeat 2x

Ooh Ooh Ooh Ooh Ooh
Ooh Ooh Ooh Ooh Ooh

 

Forholdsvis dårlig sommerferie hos familien min



Nå har jeg vært hjemme hos familien min i 4 uker. 3 dager til jeg reiser tilbake til min kjære. Ferien har ikke vært som jeg først planla. Jeg tenkte at nå måtte jeg være "flink" og spise det jeg skulle, og beholde. Det gikk greit i 3 dager. Eller greit, jeg var jo fortsatt overveldet av alle negative tanker og følelser, men jeg stod i dem. Men på 4.dagen gikk det skeis. Suget var for stort, og spyttkjertlene var enorme. Det var helt grusomt å se på, og verket veldig. Da klarte jeg ikke mer. Jeg spiste og kastet opp, og har gjort det hver dag videre i ferien. Jeg spiser frokost som jeg beholder, og middagen beholder jeg så lenge jeg kan, og av og til har jeg helt og fullt beholdt den. Men når kveldene kommer tanke- og følelseskaoset frem, noe som har vokst utover hele dagen. Og da ender det opp med at jeg sitter utover natten og spiser, og kaster opp. Men det har vært færre overspisinger og oppkast når jeg har vært hjemme hos familien. Har stort sett "bare" overspist 1 gang om dagen. Men, jeg har også kastet opp noe av det jeg egentlig ikke har overspist på. Det er trist, og frustrerende. Å føle en slik skam og utilstrekkelighet. Å ikke leve opp til familiens forventninger. Jeg skuffer gang på gang. Jeg vet ikke om de vet hvor dårlig jeg er, jeg snakker aldri om det. Jeg snakker mest med mamma, så jeg tror hun har litt innsikt. Og jeg føler jeg får støtte av henne, og at hun vet at ting ikke er enkelt for meg. Hun blir ikke sur eller irritert (hun viser det iallefall ikke), slik som de andre i familien. Pappa er den verste. Han reagerer kun med sinne. Skulle ønske jeg kunne være åpen og ærlig mot han, men han er den verst dømmende personen. Hver gang jeg går på badet, selv om det bare er for det fornødte, fordi jeg føler pappa overvåker meg som en hauk. 

Hele første uken hjemme gikk jeg med konstant kraftig hodepine. Ingen smertestillende hjalp, ikke migrenemedisin heller. Jeg var slapp, sliten, og i dårlig humør. Jeg klarte ikke være sosial, eller sitte å snakke. Pappa merket veldig godt at jeg ikke hadde det bra, og det gjorde han selvfølgelig sur. Han reagerer alltid med å bli sur eller sint, eller helst begge deler. Det hjelper meg ikke akkurat. Jeg må ta på meg min aller tykkeste maske, og spille glad, fornøyd, lykkelig, uten at jeg har noen slags problemer. Og det er fryktelig tungt i lengden. Jeg drar jo alltid på meg en maske når jeg går ute blandt andre, men det er ekstra tungt for familien, for de kjenner meg så godt, og da må jeg spille ekstra hardt. 

Jeg har lenge følt meg helt utmattet, og det har ikke vært bedre i ferien. Det har kun vært dårlig vær, overskyet og regn. Kun 1 hel soldag, og 2 halve soldager. I løpet av 4 uker. Da blir jeg ekstra giddesløs, og vet ikke hva jeg skal finne på. Jeg orker jo ingenting, og har dårlig fantasi. Så det ender jo opp med at jeg bare sitter inne, med pcen, tven, leser, eller håndarbeid. Alt er jeg lei av nå. Jeg liker å sitte på rommet mitt å se serier på pcen. Da får jeg være litt alene (overspise, om jeg kan), og isolerer meg litt for familien. Men hver gang jeg sitter på rommet lenge, så blir pappa bekymret og sur. Jeg føler jo ikke jeg kan gjøre noen ting, ingenting er jo godt nok etter hans forventninger! Slitsomt.. Den eneste jeg kan støtte meg på og snakke med, er min kjære. Han var her i to uker. Det var tøffe uker det og, men ikke fordi han var her, men fordi jeg var sliten, og følte det gikk veldig ut over han. Jeg savner han veldig nå, spesielt siden jeg er lei. Jeg gleder meg til å komme hjem til han. 

Apropos kjæresten. Han har en jobb han hater, og hvor sjefene behandler han som dritt. Han klarer ikke mer nå, og har søkt på andre jobber. Men det er ikke så lett å finne seg en heltidsjobb om sommeren (mange ferievikarer da som sitter på alle stillingene). Og ikke lett å finne noe som ikke krever en spesiell utdannelse. Det er endel å finne på vikarbyråene, men der vet man jo aldri hvor mye jobb man får. Han har prøvd det tidligere, men fikk jo ingenting. 1 vakt eller noe. Nå vil han sykemelde seg fra jobben sin, på grunn av ekstremt dårlig trivsel. Stakkars, han er jo helt på bunnen. Men han føler han må fortsette, for min skyld. Jeg trenger litt alenetid om dagen, og det får jeg når han er på jobb. Men sykemelder han seg, blir han jo gående hjemme sammen med meg, og jeg vet jeg takler det sinnsykt dårlig om jeg ikke får min tid. Jeg vil jo ikke ha det slik. Men det er jo sånn jeg er :( Det er grusomt å føle at jeg tvinger han på jobben fra helvete. Jeg liker det ikke. Jeg vil jo ikke at han skal ha det slik han har det nå! Men hva skal jeg gjøre om han blir hjemme hele dagen, hele uken? Bare takle det? Det er jo ikke så enkelt. Jeg opplever jo hele tiden at når vi går oppå hverandre over litt tid (bare en helg er nok), så er jeg kjempedårlig og rett og slett eksplosivt dårlig humør. Jeg blir så fortvilt over megselv, over sykdommen, over fortvilelsen, over kaoset. Og den stakkars flotte, fantastiske kjæresten min som blir viklet inn i mitt sykdomsnett...  Jeg vil bare gråte av alt.. 

Men ett lyspunt er det; nemlig bryllupet vårt til høsten! Bare to måneder til nå! Vi har alt det formelle på plass nå, tror jeg. Vi fikk nettopp prøvepapirene på vigsel, det var godt! Kjolen min ble bestilt over nettet, på http://www.jenjenhouse.com/. Den kom raskere enn antatt, så svigermor måtte ta imot den. Men nå er den iallefall kommet i hus, og jeg får sett den når jeg kommer tilbake til kjæresten min nå! Spennende! Håper den passer ;) Foreløpig kan jeg anbefale den siden! Kundeservicen er fantastisk; det kom hurtige svar. Du kan bruke egendefinerte størrelser på alt, slik at du får den tilsydd nøyaktig etter dine egne mål. Og så gikk det veldig fort! Kjolen tror jeg ble sydd på ca 1 uke, og forsendingen tok også ca 1 uke. De har også veldig gode priser der, og det er flere som skryter av at de gjør et flott arbeid. 
Nok om det. Ellers har jeg begynt på bryllupstalen min, som jeg gråter av allerede nå når jeg leser den ;) Jeg kommer til å gråte, hikste og hulke under hele vielsen og talene! Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få frem alle ordene; det er jo vanskelig når man gråter mye ;) Vi skal ha egne løfter under vielsen, og de har jeg også skrevet litt på :) Håper alt blir bra til slutt! Men jeg vet kjæresten er veldig god på taler, så hans taler og løfter blir nok bedre enn mine ;) Dessuten er han en større romantiker enn meg ;) Når jeg skal fortelle historien om da vi møttes, eller frieriet, må han alltid ta over å fortelle, fordi jeg forteller det aldri godt ;) Jeg gleder meg enormt til å bli hans kone, men jeg gruer meg til all gråtingen min! ;)
Når jeg nå kommer tilbake til kjæresten, må vi fortsette planene, selv om vi ikke helt er klar over hvor mye som må gjøres ;) Føler meg ganske blank, og vet ikke hva jeg egentlig må tenke på i forhold til alt som skal ordnes til bryllupet. Jeg har jo ikke akkurat vært gift før ;) Ingen erfaring angående noe bryllup. Heldigvis får vi god hjelp av moren hans, som er litt vant til å arrangere selskap. Det går vel bra til slutt; og selv om det er noe vi glemmer, så blir vi vel gifte uansett ;) Det blir en perfekt dag uansett! Den lykkeligste dagen i mitt liv <3 

SEX

Rett og slett veldig lite sex. Jeg klarer ikke, og kjæresten blir fortvilt. Forståelig nok; sex er jo en del av kjærligheten; å være så nær og intim; tenne på hverandre. Dessuten frigjør jo sex stoffer som gjør en glad, og lysten øker om man har regelmessig ofte sex. Jeg vet jo alt dette, men traumene mine overgår disse gode argumentene.
For det første så er sex for meg blitt et ondt gjøremål, og underkastelse. Jeg føler meg som et objekt, som forventes å tilfredsstille partneren. Dette kommer av tidligere voldtekt og overgrep. Jeg har egentlig ikke tall på hvor mange som har forgrepet seg på meg. Jeg har ikke hatt lyst, men de har presset og tvunget seg på meg. Da føler jeg meg brukt og skitten, og hele greia blir en evig ond akt. Sex blir et nødvendig onde. Jeg er så lei av disse følelsene. Jeg skulle jo bare ønske at jeg kunne komme meg videre, slik at jeg kunne nyte sex med kjæresten. 
For det andre har jeg negativt forhold til kroppen min, pga spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg tykk, ekkel, skitten, fett overalt, valker, stygg og fæl. Så hvordan kan han tenne på meg? Jeg som er så stygg og fæl. Det grøsser nedover ryggen at noen skal ta på meg; æsj så ekkelt det må være å kjenne på min ekle kropp! Og når kosen stadig blir mer intens, og jeg vet det går mot sex, så mister jeg lyst og tenning, blir redd og kvalm. Mange ganger har jeg tilfredsstilt kjæresten, uten at jeg vil ha noe tilbake. Da har han kanskje fått dekket litt av behovet sitt, forhåpentligvis. Men han vil jo gjerne gjøre det godt for meg og, men jeg fryser helt til, og nekter. Det krever så mye av meg for at jeg skal klare å ha sex. Først må jeg glemme traumene fra fortiden, og legge spiseforstyrrelsen til side. Så må jeg ha full fokus på situasjonen akkturat der og da. Jeg må klare å slappe av og bare nyte. Men det er veldig vanskelig for meg å komme, så det tar ofte så lang tid at det heller går over i å gjøre vondt. Føles ut som jobben, anstrengelsen, og tiden er bortkastet da. Ingen av problemene mine skyldes kjæresten min. Han er bare snill og god med meg, og vil aldri gjøre meg noe vondt. Og det skal heller ikke stå på jobben han gjør for at jeg skal nyte sex; for bedre partner har jeg ikke hatt ;) Likevel føler jeg det er press på sex når man er i et forhold. Det ligger liksom i luften, og den menneskelige naturen. For hvem har et kjærlighetsforhold uten sex? Det å være så intim med noen, gjør nok at kjærligheten blir dypere. 
Alle mine forhold har vært preget over min vegring til sex. Og de fleste har jeg jo endt opp med at de til slutt har tvunget meg; noe som gjør den onde sirkelen større og sterkere. Og da har forholdene tatt slutt. Jeg har ikke så store problemer i begynnelsen av et forhold. Først dater man gjerne noen ganger, før man finner ut om det er noe å satse på. Og det kan jo være en ganske spennende periode. At man "tilfeldigvis" kommer borti hverandre, en klem, et stryk over ryggen... og da kjenne på hvordan det sitrer i kroppen, gåsehud, og glede. Om det er noe som kan bli noe seriøst så går det jo over i å holde hender og bli holdt rundt, en armkrok til en film, kyss... deretter går det over i mer kos, og "til slutt" sex. Det er den rekkefølgen jeg vil ha det iallefall. Forhold som har startet med sex på fylla første gang man møtes, har aldri vært noe langvarige forhold for meg. Altså en dårlig start for meg. For da har det liksom startet med litt "tvang", og dermed blir jeg ikke kvitt den følelsen. Uansett, når man har blitt kjærester, så er det et grunnleggende behov for kosing, nærhet, og sex. Det er forventet. Og det er ikke noe problem i normale forhold. Det er jo ønsket fra begge sider. Men slik er det ikke hos meg. Både sykdom og traumer står i veien. Jeg fortalte alt dette til kjæresten helt i begynnelsen. Jeg ville ikke vente til det hadde gått så lang tid, slik at han tidlig kunne ta et valg om han likevel ville fortsette, eller om at det ble et for stort problem og dermed kunne gå sin vei. Jeg ville ikke kaste bort tiden hans, eller vente til følelsene hadde blitt sterke; da hadde det kanskje blitt litt vanskeligere å gå fra meg. Og slik ville jeg ikke ha det; derfor forklarte jeg tidlig hvordan ting lå ann. Jeg fortalte både om spiseforstyrrelsen og traumene, og hvordan det preget mine tidligere forhold. Men han valgte likevel å stå ved min side, og fortsatt være sammen med meg. Så da visste han hva han gikk til. Kanskje han ikke forstod alvorlighetsgraden i det, og jeg er hele tiden livredd for at han skal forlate meg. Samtidig blir jeg litt småirritert, siden jeg forklarte så grundig problemene mine, i en tidlig fase, og at han da likevel ville være kjæresten min. Så jeg har jo flere ganger hatt lyst å si at han visste hva han bega seg ut på, men at han likevel ville være sammen med meg.  Men jeg forstår frustrasjonen og fortvilelsen hans. Skulle bare ønske at han kunne vært i mine sko en gang det kom til sex, slik at han virkelig kunne føle hvordan det er for meg. Vi har jo flere ganger hatt "ordentlig" sex, hvor jeg delvis har klart å sette problemene på sidelinjen, og dermed kunne nyte det så godt som mulig. Men det skjer for ofte at jeg ikke klarer det. Jeg vil gråte mange ganger når jeg vet det er lenge siden sist, og det ligger ekstra mye "press" i luften. Jeg tenker ofte etter sex at nå kan det gå noen dager før det skjer igjen, for å på en måte betrygge meg selv. Men når dagene går, får jeg mer og mer dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer sex. Jeg er så rådvill og fortvilt; det er jo ikke slik jeg vil ha det. Det er ikke slik VI vil ha det... Ekstremt vanskelig situasjon. Jeg er redd kjærestens følelser sakte men sikkert ebber ut, og jeg gråter av tanken på å miste han... Han er blitt livet mitt, det jeg lever for. Og å miste han vil knuse meg fullstendig. Han holder meg i live, og holder motet mitt oppe. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. 

Giftemål og bulimi

Giftemål og bulimi, noe som ikke akkurat går hånd i hånd. Jeg har tidligere skrevet om å ha kjæreste og være bulimisk. Alle påkjenninger for meg, for han, og for oss. Å ha en kjæreste, noen så tett innpå meg, noen som ser hele meg, noen som også blir kjent med bulimien, noen som river beskyttelsesmurene mine og trenger seg inn på mitt aller innerste, - det er veldig vanskelig å håndtere! Bulimien tar all av min energi, all min konsentrasjon, alle mine tanker og følelser; den styrer livet mitt på alle mulige måter. Det er den jeg har hatt som "samboer" i 10 år nå. Jeg har prøvd å ha kjæreste gjennom sykdomsårene, men det har jo aldri gått bra. Jeg stengte de ute, og det var kun sykdommen som fikk plass i livet mitt. De lengste forholdene mine har vært mellom 3-6 måneder. Jeg har ikke klart å slippe noen inn på meg, eller vise dem sykdomssiden. Ikke har jeg klart nærhet og intimitet, og å vise kjærlighet har vært vanskelig. Også å motta kjærlighet har vært vanskelig. Jeg vil ikke, jeg kan ikke, jeg orker ikke. Helt til jeg traff min forlovede. Da ble jo alt snudd på hode. Jeg visste fort at jeg elsket han, og at han var "the one" for meg. Likevel var alle hindringer som jeg tidligere slet med fortsatt til stede. Men denne gangen ville verken jeg eller han gi seg. Han er nok den mest stae, som fortsatt kjemper om plass i meg mot sykdommen. Kjæresten skal ta større og større plass, og sykdommen mindre. Men han har en vanskelig kamp. Og jeg kjemper og for å bryte med sykdommen; en kamp jeg har kjempet alt for lenge nå. Jeg er utslitt, og håpet henger i en tynn tråd. Men så lenge min kjære står hos meg, vil jeg alltid kjempe. Jeg vil jo være lykkelig; kjenne ren lykke! Uten sykdom! Nå er det utrolig vanskelig å sjonglere å være kjæreste, og å være syk. Jeg er ikke vant til dette. Alt er nytt og fremmed terreng. Jeg er så redd for å miste min kjære, og han er redd for å miste meg. Men vi skal ikke miste hverandre, det takler verken jeg eller han! 

Det føles litt uvirkelig å planlegge bryllup; det har jo aldri vært et tema for meg, spesielt etter jeg ble syk. Helt uaktuelt. Men nå skal det skje, og jeg gleder meg jo. Men på en annen side så er jeg jo redd for sykdommen, den har tidligere ødelagt alt jeg har vært glad i. Den får ikke ødelegge nå! 
Det er rart å være en så syk kjæreste... jeg føler meg ofte som en byrde, og at han fortjener bedre. Jeg vet ikke om det er sykdom eller samvittighet, eller hva. Han er flink til å motivere, og er sikker på at vi kommer oss gjennom dette, og han vil over alt i verden å få gifte seg med meg. Det er godt å høre, men sykdommen brøler imot. Den har vært den eneste stemmen jeg har hørt på i 10 år, og det er vanskelig å ignorere den. Derfor blir jeg ofte trist, sur og sint, fordi det går imot sykdommens stemme og vilje. Jeg blir oppskukt av sykdom, men den får ikke utløp, og da blir hele meg forbannet rett og slett. Stakkars kjæresten min, det går jo kraftig ut over han, og han føler seg usikker på om jeg virkelig elsker han. For på slike ekstra tøffe dager føler han at jeg hater han. Jeg klarer ikke gi uttrykk for kjærlighet de dagene; eller det er iallefall veldig strevsomt. Jeg klarer ofte ikke si "jeg elsker deg" tilbake til han engang (selv om jeg elsker han, men sykdommen tar over). Og jeg tenker jo bare de få gangene han har vært trist eller irritert, hvor han nesten ikke snakker til meg, og ofte gir uttrykk for at jeg har gjort noe galt. Jeg får jo stor klump i halsen, og blir livredd for at han ikke elsker meg lengre, og planlegger å gå fra meg. Det er jo en fryktelig ekkel følelse, så jeg skjønner ikke hvordan han holder ut de tøffeste dagene mine som går ut over han og.. Han er det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har møtt, og jeg elsker han virkelig. Den dagen vi gifter oss skal blir den lykeligste dagen i mitt liv, uansett!

17. mai og pinse

17. mai var en fin dag. Været var nydelig, og var sammen med svigermor og hennes samboer. Jeg sto opp kl.08, i håp om at det var nok tid til å gjøre seg klar til vi skulle treffe svigermor og se på toget i byen. Men det var ikke nok tid likevel! Brukte godt å vel en time på bare bunaden! Men vi kom oss avgårde 10.50, og da var akkurat toget gått, jaja ;) Vi tuslet litt rundt i byen med svigermor, tok oss en kjøretur, og så var vi å så på bekransning av de falne under 2.verdenskrig. Deretter dro vi hjem til svigermor, og dit kom foreldrene til samboeren hennes og. Vi var der fra kl.14 til ca 1930; spiste gode smørbrød, og koste oss ute på verandaen med kake. Nydelig dag. På vei hjem igjen ble jeg kjempekvalm, og det var så vidt jeg overlevde bilturen uten å kaste opp. Jeg kom meg nesten ikke opp trappene til leiligheten heller, og jeg måtte legge meg på sofaen med en gang, og ikke røre på en finger. Kjæresten la en kald klut i pannen på meg, og kvalmenga seg etter ca en time. Ekstremt ubehaglig. Matmessig gikk dagen og greit. Det var tungt og vanskelig, men jeg spiste og beholdt. Så litt stolt må jeg vel være, men likevel kjente jeg mest bare på angst. 

Ellers har resten av helgen og pinsen vært slitsom. Kjæresten var og spilte golf både lørdag og søndag, så da fikk jeg litt tid for meg selv. Han var også på jobb lørdagskvelden. Søndag drakk jeg, begynte rett før han kom fra golfen. Jeg var bare så sliten av sykdomstankene, noe jeg egentlig er hele tiden. Jeg trenger den flukten; å døyve tankene og følelsene. Men det er jo egentlig litt misbruk av alkohol da. Og såklart en dårlig løsning. Men når jeg ikke ser noe annen løsning, så tyr jeg jo til det jeg vet fungerer; uansett om det er for en begrenset stund. Helt kvitt sykdommens klør blir jeg ikke uansett, men litt nummenhet lengter jeg etter. 
Mandag var en forholdsvis tung dag. Mye tristhet og sinne. Noe som oftest går ut over kjæresten. Men jeg prøvde virkelig å ta meg i det, og oppføre meg best mulig, selv om jeg var sterkt preget av sykdommen. Det har vært nydelig vær i flere dager nå. Sol og varme! Så vi har vært litt ute og gått; ganske deilig. Finværet letter litt på humøret; jeg kan være ganske værsyk. Jeg kunne med fordel vært mer ute disse godværsdagene, men det er et tiltak, og jeg klarer ikke sette pris på det fine været.

Jeg faller mye ut for tiden; jeg kobler ut og drukner i egne tanker. Det er vanskelig å holde konsentrasjon og fokus. Kjæresten må ofte gjenta flere ganger det han sier, selv når jeg ser på han. Slitsomt både for meg og han. Jeg prøver å ikke bare falle inn i sykdommen, og tenker litt på bryllup og; så mye som mulig. Det er koselige tanker :) Vi planlegger jo å gifte oss i september, og mye skal ordnes før den tid. Heldigvis er min svigerfamilie en god støtte, og en stor hjelp. Jeg og min kjære er ikke vant til å planlegge selskap, så hjelpen er sårt trengt :) Jeg er litt bekymret for brudekjolen. Jeg har funnet den jeg vil ha, og den skal bestilles fra JenJen House. En side som har fått veldig mye skryt, og som er utrolig populær. Stort sett alle er superfornøyde med kjolene derfra. Men det jeg bekymrer meg over er målene til kjolen. Vi skal få en sydame til å ta skikkelige mål, fordi den må bestilles så snart som mulig nå, fordi leveringstiden kan være opp til 3 måneder. Og før bryllupet er jeg jo redd for å legge på meg, så jeg ikke skal passe kjolen. Men jeg kan jo ikke legge på noe på målene heller, fordi jeg kan jo heller ikke ta sjansen på at jeg legger på meg. Men skulle det bli krise, så må vi jo bare satse på at en sydame kan fikse kjolen, uten at det ruineres oss også. Vi har en stramt budsjett for bryllupet, for vi har ikke noe oppspart. Men kjæresten fikk mye igjen på skatten, og vi har fått mye penger fra svigermor, og "svigerbesteforeldrene". Det er så mye at det føles vi ikke kan ta imot. Vi vet vi trenger de pengene, men føler jo at andre har vel ikke generelt bedre råd enn det vi har! Får jo dårlig samvittighet av å takke ja til såpass mye penger. Uansett, det blir et lite bryllup, kun med nærmeste familie. Tipper det blir ca 20 gjester, og de fleste er fra kjæresten sin side. Vi skulle egentlig ha bryllupet på hjemplassen min, men jeg føler jeg har dårlig støtte fra familien. De eneste jeg føler virkelig gir oss støtte er mamma og hennes samboer. Så de kommer iallefall til bryllupet her, mens resten av familien er jeg usikker på. Jeg er ikke sikker på om pappa kommer engang. Jaja..
Uansett, bryllupsplanlegging er et koselig avbrekk fra litt av sykdomstankene.  

Behandling starter opp igjen

Hurra! Endelig er jeg kommet i gang med litt behandling igjen. Psykisk helseteam startet jeg med i forrige uke, etter min kontaktperson har vært sykemeldt siden mars. Så fikk jeg brev fra psykiatrisk poliklinikk i går, om at jeg har time der neste uke, og det er da en ny behandler. Hun forrige gikk ut i svangerskapspermisjon (likte ikke henne så det gjorde meg ingenting), og hun skulle da sørge for at jeg fikk ny behandler. Men, da psyk.pol. ble kontaktet, sa de at behandling der var avsluttet. Så jeg fikk fastlegen min til å henvise meg på nytt, og jeg visste da at jeg ble satt på venteliste. Noe jeg egentlig ikke skulle. Men så viser det seg ut fra brevet at hun jeg hadde faktisk hadde ordnet med ny behandler likevel! For et kaos. Dumt av dem å vente så lenge på å kontakte meg da, siden hun permiterte i begynnelsen av mars. En til merkelig ting; utdrag fra brevet: "Henvisning fra psykiatrisk poliklinikk ble mottatt 12/03/13 (...) Det er konkludert med at ditt helseproblem gir rett til prioritert helsehjelp. Frist for påbegynt helsehjelp er 12/03/13. (...) Du har fått time onsdag 22/05/13". Ehhhh... altså over 2 måneder etter fristen for helsehjelp! Hurra for et bra system! Vel, uansett, nå kommer jeg iallefall i gang igjen. 

Ellers går dagene mine i mye bulimiske tanker og handlinger. Jeg er fortsatt utslitt, og kommer meg såvidt til butikken. Hver morgen sliter jeg med morgenrutinene; stell og frokost. Jeg blir så sliten og kvalm, at jeg må ta flere pauser underveis. Det er ikke godt å ha det slik. Jeg tror det kommer av underernæring og ekstra lavt blodsukker på morgenen. Etter frokost må jeg ligge på sofaen en god time, før blodsukkeret kommer litt opp, så jeg kan bevege meg litt. Heldigvis at jeg beholder frokosten; jeg trenger det jo virkelig. Jeg har vondt overalt, og sliter hver dag med å puste. Jeg får ikke trekke pusten dypt nok føler jeg, noe jeg tror er forbundet med både angst og dårlig ernæring. Jeg er mer utslitt, lei, trist, frustrert, sint og fortvilt enn jeg gir uttrykk for overfor kjæresten min. Han får vondt av at jeg har det så vondt, og han føler seg hjelpeløs. Jeg prøver å hente all energi jeg har, og enda litt til, bare for å prøve å være litt kjæreste og holde humøret oppe. Men klart det blir en maske og et skuespill. 

Egentlig tenkte jeg at jeg skulle starte med Yoga igjen. Det er en fantastisk treningsform for meg. Yoga inneholder både styrke, balanse, smidighet, avslapping og pusteteknikker. Alle disse faktorene gjør godt for kropp, sjel, og kamp mot spiseforstyrrelsen. Det er en rolig, men overraskende tung treningsform. Jeg får en følelse av både trening, og noe slipp på angst og sykdomstanker. Og en type kroppserfaring i tillegg; altså at jeg får bruke kroppen på andre måter; nye måter som jeg har glede av. MEN, timen er hver tirsdag kl.1100, og jeg er utslitt. Det er langt til treningssenteret, og jeg er avhengig av buss dit. Dette blir et ekstra tiltak, og når jeg er såpass dårlig om morgenen, og er så utslitt som jeg er nå, så er det vanskelig å komme seg avgårde. Jeg er redd jeg rett og slett skal svime av, eller kaste opp pga kvalme. I dag utgår timen for meg. Jeg er tung i hodet og; slik tung som kan utvikle seg til migrene. Så jeg tør rett og slett ikke, og har heller ikke noe overskudd what so ever. 

Jeg har vært dårlig til å kommunisere med kjæresten min den siste tiden; og da mener jeg flere måneder. Han klarer ikke lese meg, og vet ikke hva som foregår. Han spør meg hver dag, flere ganger. hvordan jeg har det, hva er det som plager meg i dag, og om han kan hjelpe på noe vis. Jeg har alltid samme svar: Det går OK, det er alt som plager meg, og nei, du kan ikke hjelpe. Føler alt er det samme hver dag, så jeg føler det er ikke så mye å si. Men prøvde på søndag å si noe om hva jeg tenker og føler. Jeg fortalte hvor lei og fortvilet jeg er av hele sykdomssituasjonen, og at jeg vet ikke hva som kan hjelpe meg videre mot å bli frisk. Jeg sa jeg er redd for innleggelse på en spiseforstyrret enhet, fordi jeg vet det innebærer så mye mat at jeg kommer til å legge på meg under hele oppholdet. Dette har jeg jo erfart tidligere, og da gikk jeg jo mot overvekt, uten at noe ble gjort. Så det er jo selvfølgelig en frykt jeg bærer med meg hele tiden. Jeg klarer ikke akseptere en kropp som skal være så stor. Jeg er redd for at kroppen min skal gå tilbake til tilstanden den var i før jeg ble syk, og da var jeg litt overvektig. Selv om jeg ønsker å bli frisk, og at mat og kropp ikke skal styre livet mitt, vil jeg nok alltid likevel ha et litt anstrengt forhold til mat. Så det å bli litt overvektig igjen er utenkelig; selv om jeg ble så frisk som jeg kan bli. Jeg tror ikke jeg noen sinne kan bli HELT frisk. De færreste blir vel det, etter årevis med spiseforstyrrelser. Men de velger hver dag å ikke la mat styre, eller å ta følelser og tanker ut over maten. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg tenker på frisk, og at jeg likevel skal bry meg om vekt. Fordi som frisk så skal ikke vekt bety noe. Men det vil det nok alltid gjøre for meg, derfor kan jeg ikke la kroppen min bli som den var da jeg var frisk. Og på grunn av alle disse tankene, og tidligere erfaring, så blir jeg skrekkslagen av tanke på en ny runde med (dårlig) innleggelse. Kanskje det høres dumt ut, siden jeg ønsker å bli frisk, og det ikke virker som jeg egentlig mener det. Motstridende på en måte. Men det er jo ikke bare å legge fra seg disse tankene. Jeg stagnerer på veien min. Jeg vil ikke tilbake til enda mer sykdom, men jeg vil heller ikke tilbake til hvordan kroppen min var da jeg var frisk. Er det mine eneste to valg? Et valg med to onder? Såklart er nok det rette valget aksept for at kroppen min må være større enn "normal", men det er så uoverkommelig. Mitt ønske er en sakte, men gradvis "opptrening" mot et normalt sunt kosthold, og en balanse mellom kost og trening, med fokus på vektstabilisering på en overkommelig kropp. Jeg ønsker å være slank (og sterk), uten å være undervektig. Og jeg håper dette er noe som kan la seg gjennomføre, men jeg har ikke noe fasit på hvordan jeg skal greie det. Jeg trenger behandling og støtte, men det er vanskelig å konkretisere den veien. Jeg har målene for meg; jeg vet bare ikke hvordan jeg skal jobbe meg dit. 

Edruhelg og 113

Da har jeg hatt min første edruhelg på mange måneder! Utrolig. Helgene tar ekstra på; lange endeløse dager, i kamp mot sykdommen. Jeg er så lei av at jeg ikke bare kan kose meg med kjæresten min, spesielt med tanke på helg. Jeg er lei av at spiseforstyrrelsen kommer i veien. Jeg er lei av å være sur, trist og irritert, fordi sykdommen brøler stygge ting. Jeg får skyldfølelse og skammer meg når jeg ser at kjæresten får vondt av meg på disse dårlige dagene, og at ikke jeg kan gi han den nærheten, kosen, og oppmerksomheten han trenger og fortjener. Jeg ser frustrasjonen, og det er ikke godt. Han fortjener en hengiven kjæreste, som setter pris på han hvert eneste sekund, og kan vise det. Selv om jeg har ekstra dårlige dager, så setter jeg jo enormt pris på han, men jeg klarer ikke vise det. Han kan føle seg uvelkommen, i veien, og i tillegg mislikt. Det er en smertefull følelse å bære. Det er tøffe tider for meg uten noen behandling. 

I går, søndag, hadde jeg angstanfall hele ettermiddagen og kvelden. Det begynte da kjæresten kom hjem etter å ha spilt golf. Jeg lå langstrakt på sofaen, og konsentrerte meg om dype pust med magen, men det var ikke nok. Jeg hadde smerter i brystet fordi det føltes for trang til å trekke pusten så dypt jeg følte jeg måtte. Det ble bare verre og verre... Jeg prøvde alle avslappingsteknikker jeg kunne komme på, men det hjalp kun noen minutter, så var det like ille igjen. Jeg prøvde å puste i papirpose, uten hell. Til slutt måtte jeg ta angstdempende, og tok da en litt større dose enn anbefalt, men likevel ikke større enn jeg har tatt mange ganger før, og da likevel uten særlig effekt. Plutselig ble beina og armene mer og mer nummen, og jeg begynte å kaldsvette. Jeg la meg i stabilt sideleie, og var kjempedårlig. Så begynte noe skummelt å skje. Jeg begynte å falle bort, driftet avgårde, og da sluttet jeg å puste. Gjentatte ganger. Jeg trakk ikke pusten før kjæresten ristet i meg. Han brukte lang tid på å få kontakt med meg, og ringte til slutt 113. Men da begynte jeg å komme meg litt mer til hektene, og det ble ikke sendt ut ambulanse. Jeg ville avvente litt, siden jeg begynte å puste mer normalt igjen. Vi måtte ringe tilbake om formen ikke ble bedre. Så dårlig som jeg var, så har jeg måtte hatt ambulanse, fordi jeg har aldri klart å sitte oppreist i drosje, eller kommet meg til sykehuset uten oksygentilførsel. Heldigvis gikk det bra denne gangen. Jeg kom meg til hektene, men var fortsatt ganske svimmel og kvalm. Etter en stund begynte pustevanskene igjen, men ikke fullt så ille. Jeg satt meg ute på trappen for å få litt frisk luft; det var godt, og hjalp litt. Det var rett og slett en grufull dag, og det er lenge siden jeg har hatt så store pustevansker. Sist jeg husker at det var så ille, var da jeg var innlagt på sykehuset for ca 4 år siden. Jeg tenkte på kvelden at jeg kanskje skulle vært på sykehuset og både fått oksygentilførsel og overvåkning. Stakkars kjæresten min sov veldig urolig i natt, for han var redd jeg skulle slutte å puste igjen. Men det gikk heldigvis bra. Det er jo ikke til å unngå at man blir redd i slike situasjoner. Redd for å dø. Spesielt når brystet føltes for trangt, og disse episodene med at jeg ikke pustet. Jeg blir redd, og kjæresten enda mer redd. Jeg klarte ikke få grep om hvor alvorlig situsjonen var, siden jeg ikke var klar over disse stansene i pustingen, før han ristet i meg. Tenk om jeg hadde vært alene; det kunne gått alvorlig galt. Hvis noe slikt skjer igjen mens jeg er alene, skal jeg ikke nøle med å ringe kjæresten så han får komme hit fort som f***. Og eventuelt ringe 113.
Slitsom helg for oss begge. Håper noe slikt aldri skjer igjen. Jeg har jo noe å leve for nå; kjæresten min. Kjærligheten vår, fremtiden vår.  

Besvimelsessliten

Har jeg blitt tynnere? Det ser ikke sånn ut, men det føles sånn. Jeg får ikke veid meg heller, fordi vekten ikke har fått seg nye batteri. Men med tanke på hvor ekstremt sliten jeg har vært i det siste, så kan det være at jeg har gått litt ned i vekt. Jeg får i meg for lite næring, som jeg stort sett alltid gjør, men det har føltes ekstra tærende på kroppen i det siste. Her en dag så skulle jeg bare ned på butikken en tur. Det er ikke lange veien dit, men likevel var jeg utslitt da jeg kom frem dit. Veien tilbake var enda verre, og bakken opp til inngangsdøren var ufattelig lang og tung. Jeg ble svimmel, hadde blodsmak i munnen, og trodde bena under meg skulle svikte fullstendig. Da jeg endelig kom meg innendørs, var det fortsatt 4 etasjer med trapper opp til leiligheten. Jeg måtte sette meg ned i trappen for å hente meg litt inn. Hjertet hamret intenst; jeg hadde vondt i brystet, og var kvalm. Jeg måtte sitte der flere minutter. Etter jeg hadde klart å kare meg opp til 4. etasje, kollapset jeg inn på kjøkkenet; jeg klarte ikke en millimeter til. Jeg ble liggende der en god stund.
Lårene dirrer når jeg går ned trapper. Jeg blir svimmel og sliten bare av å stå en stund. Jeg klarer ikke noe. Bare å prate blir et tiltak av og til. Det var et under at jeg kom meg i selskap på mandag. Det var den dagen jeg lå på kjøkkengulvet. Jeg turte ikke si noe til kjæresten, fordi jeg vet hvor bekymret han blir. Heldigvis var vi bare i selskap rundt 3 timer. Jeg var litt redd for å besvime der, eller at brystsmertene skulle bli verre. Men mirakuløst nok gjennomførte jeg. Sofaen ventet hjemme, og da fortalte jeg kjæreten hvor dårlig form jeg var i. Jeg følte også at det var på tide at han og jeg kom oss ut, for å gjøre noe sammen, siden det har vært bare sofa de siste månedene. Jeg savner å gjøre ting sammen med han, utenfor leiligheten. Det er lenge siden jeg har vært SÅ sliten. Brystsmertene vedvarte til i går; jeg blir jo litt bekymret for det stakkars hjertet mitt. Kroppen sliter; jeg sliter. 
Når jeg står opp om morgenen må jeg flere ganger sette meg ned på badet mens jeg steller meg. Bare å løfte hendene for å pusse tennene eller gre håret er utmattende. Det føles ut som jeg løfter flere kilo. Etter jeg er ferdig på badet må jeg sette meg i sofaen, før jeg orker å lage frokost, og før jeg spiser må jeg igjen tilbake i sofaen. Det er ikke godt å ha det slik jeg har det nå.

Jeg er fortsatt uten behandling. Fortsatt veldig ufrivillig. Har verken hørt fra den ene eller andre instansen. Kanskje det er derfor jeg også føler meg dårligere. Det er jo veldig sannsynlig det egentlig. Og angående innleggelse/ rep. igjen, så er jeg blitt usikker på det. Mest fordi jeg føler meg for gammel. Det er bare unge jenter innlagt der, fra 16 - ca 21 år. Miljøet har jo mye å si for at jeg skal trives der, og holde ut. Selvfølgelig så kan det jo være litt mer "voksne" jenter der, så det er vel ingen "unnskyldning" for at jeg skal føle meg for gammel. Men det er nå det jeg føler da. Jeg er i villede angående behandling nå. Er det noe i det hele tatt som vil funke skikkelig? Jeg synes jo jeg har prøvd det som er å prøve. Er jeg ikke nok innstilt på å bli frisk? Jeg føler jeg vet hva som trengs, men at ingen kan tilby meg den behandlingen. Alle institusjoner med erfaring innen spiseforstyrrelser har utviklet en "fasit" på behandling, ut fra erfaringer og kunnskap. Men jeg faller utenfor disse rammene. Og de er veldig opptatt med å beholde disse opparbeidede rammene. Hva skal jeg da gjøre? Jeg forklarte jo behandlerne mine på SF-enheten jeg var innlagt, at opplegget ikke var lagt til rette for meg, og mot slutten av oppholdet innså de jo det selv også. Så hva gjør jeg da? Alle prøver å behandle meg som en av alle andre i flokken, når jeg tydelig skiller meg ut. Jeg er det sorte får. Jeg drukner i mengden og blir usynlig. Alle tenker vel at jeg er som alle andre spiseforstyrrede som er under behandling, og som opplever at veien mot å bli frisk er lang og kanskje uoverkommelig. Det er jo ingen som har en enkel vei mot å bli frisk fra denne onde sykdommen. Men etter så lang tid med behandlig føler jeg at jeg har mer innsikt i hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Jeg har et opplegg i hodet mitt; det er ikke skråsikkert eller ferdig. Det har mange hull, men jeg har uansett en idé om et opplegg. Nå gjelder det å finne noen som kan gi meg dette opplegget, men hvor finner jeg dem? Jeg har verken energi eller mot nok til å ringe rundt hele landet for å undersøke absolutt alle muligheter. Det burde være mine behandleres jobb. Det er der systemet stagnerer. Ingen samarbeid. Og vil jeg noe; føler jeg har krav på noe; så må jeg ta saken i egne hender. Hender som er utmattet. Dessuten har jeg jo ingen behandlere nå... 

Uten behandling....

Jeg er nå (ufrivillig) uten noen behandling. Jeg hadde behandling gjennom psyk pol, psykisk helseteam, og psykomotorisk fysioterapeut; 1 gang i uken hos hver enkelt. I tillegg har jeg hatt noe kontakt med Akutteamet (innen psykisk helse). Det startet med at kontaktpersonen min i psykisk helse ble sykemeldt. Hun har vært det flere ganger etter jul, men nå er hun langtidssykemeldt. Det viser jeg at 10 av 12 på dette teamet (på min sone) er ute i politisk kollektiv sykemelding. Jeg vet ikke hva som foregår der, men de har iallefall ikke noe helseforsvarlig tilbud å komme med nå. Jeg har ikke fått tilbud om samtaler hos vikarer heller, men jeg vet ikke om jeg har lyst til det heller. Nye personer å forholde seg til, som ikke kjenner meg. Da vil jeg bruke mye tid bare på at de skal bli kjent med meg, og det er slitsomt. 

Jeg hadde siste time med behandleren min på psyk pol i begynnelsen av februar, før hun gikk ut i svangerskapspermisjon. Derfor skulle jeg få en ny behandler. Jeg spurte min daværende behandler om når og hvem som skulle ta over. Det eneste hun svarte var at den nye skulle kontakte meg etter oppholdet på Modum. Jeg sa at jeg skulle kun på en "bli-kjent-uke" der, og at det kunne gå lang tid; måneder; før jeg fikk tilbud om innleggelse. Og dermed lurte jeg på om jeg ikke fikk noe behandling i den mellomtiden. Hun så bare "etter Modum", og jeg vet ikke om hun unnlate å svare på det jeg egentlig spurte om. Jeg prøvde flere ganger å forklare situasjonen til henne, men hun hadde samme svar hver gang. Går det ann å bli så idiot..... "Den nye behandleren venter på å høre fra Modum etter oppholdet der, før hun/han tar kontakt".... JAVEL... Siden jeg takket nei til tilbudet på Modum (ja, jeg vet det virker dumt, og kanskje det var det. Selv om jeg ikke følte meg klar..), og derfor tok min kontaktperson i psykisk helseteam kontakt med psyk pol. Det hun fikk til svar der var sjokkerende.. De sa nemlig at all behandling der var avsluttet. Jeg hadde altså ikke fått ny behandler... Jeg er rett og slett rystet. Hvordan kunne de gjøre noe sånt?? Uansett min frustrasjon, så trengte jeg altså en ny henvisning. Jeg var hos fastlegen min denne uken, og han sendte iallefall ny henvising med begrunnelsen av situasjonen jeg fikk oppleve. Men det betyr ny ventetid, noe som kan bli en lang periode. Jeg skulle nok sagt at han måtte skrive at et hastet, slik at jeg kunne bli prioritert (slik som jeg ble da jeg først kom dit). Så nå kan jeg dessverre ikke gjøre annet enn å vente. Vente og vente... Tid jeg kan bli dårligere av; dyrebar og sårbar tid... 

Det neste som skjedde var at fysioen min også sa hun var gravid, og at hun nå var sykemeldt under svangerskapet, på ubestemt tid. Hun føler jeg er det beste behandlingstilbudet jeg har hatt. Hun er ufattelig dyktig i jobben sin, og er den som stiller meg mest spørsmål, og som jeg føler virkelig forstår meg. Og i motsetning til hun jeg hadde på psyk pol, som så alt som svart/ hvitt, så min fysio ting i nyanser. Hun på psyk pol var ikke interessert i de tingene som var litt bra, og det jeg mestret (uansett hvor lite det var). Hun fokuserte kun på det jeg ikke klarte, og hvor dårlig jeg ennå var. Hun var veldig på det negative. Derfor følte jeg meg helt grusom etter hver time jeg gikk fra henne. Jeg følte jeg ikke klarte noen ting, og at jeg kun var en taper. Mens fysioen min fokuserte på det jeg klarte, og roste meg for det. Hun sa at litt var bedre enn ingenting. Uansett hvor små skritt, så var det av betydning. Hun var ikke svart/ hvitt, men var mer på hele fargepalletten. Jeg hadde desidert de beste samtalene med henne. Dessuten er jeg velig plaget med angst og spenning i hele kroppen, noe som fører til mye smerte. Hun var utrolig flink til å få meg til å slappe av i kroppen, og følte hun minsket angsten min betraktelig under (og etter) timene. Så hver gang jeg gikk fra henne følte jeg at faktisk har lykkes i noe i kampen mot sykdommen, og var mindre spent i kroppen, og mindre angst. Det kunne vare alt fra en time, til hele den dagen jeg var hos henne. Dessuten var jo tankene mine litt mer positiv og da, noe som gir meg mot til å fortsette kampen. Så jeg ble fryktelig lei meg når hun ble sykemeldt. Etter beskjeden om sykemeldingen sa hun at hun prøvde å skaffe en vikar så fort som mulig, men det er ca tre uker siden nå. Hun driver jo for seg selv, så jeg kan ikke bare gå til noen andre i hennes team, siden hun som sagt var alene. For et ROT. Og for en uflaks jeg har. Det er langt fra nytt at jeg har uflaks. Jeg er født som en Donald. Gjennom hele livet mitt har jeg hatt utrolig mye uflaks, og alt jeg har oppnådd har jeg måtte kjempe med nebb og klør for å oppnå, pga ekstrem motgang. Jeg prøver å være stolt over alt jeg har oppnådd, men det er så lett å bli oppslukt i motgangene jeg stadig opplever. Jeg vil ikke klage eller påstå at jeg har det verre enn andre, men jeg har opplevd mer uflaks enn folk jeg kjenner. Broren min er den rake motsetning. Han er født som Fetter Anton. Han har ikke trengt å jobbe for NOEN ting her i livet. Han har alltid fått ting servert på sølvfat. Urettferdig verden. Etter alt jeg har opplevd trenger jeg virkelig noe medgang. Men den kommer aldri... Jeg prøver å tenke at det snur snart, men blir slått i tryne hver eneste gang.. Håpet henger i en tynn tråd. Menge ganger lurer jeg på om vi har levd liv tidligere, og da forestiller jeg meg at jeg har vært en ond person i det livet. Jeg pleier å undres over om jeg har vært Hitler, Stalin, eller noen slike grufulle personer. Det høres banalt og komisk ut, men jeg lurer virkelig på hva ont jeg kan ha utrettet i et eventuelt tidligere liv, som jeg nå straffes for i dette livet. Jeg har litt tro på karma. Og når jeg ikke får noe positivt igjen etter alt det negative jeg har opplevd, så tenker jeg at hele dette livet er karma fra et tidligere ett. Men jeg prøver å henge fast i den tynne håptråden, og tenke at jeg får igjen goder senere i livet. Men det er vanskelig. Jeg er ingen optimisk pga det jeg har opplevd; jeg er mer realist. Mange vil nok oppfatte meg som pessimist, men om de virkelig tenker gjennom det livet jeg har levd til nå, så bør de skjønne at jeg faktisk er mer realistisk. Det blir på en måte et forsvar og, for å være "klar" for at livet kanskje aldri vil være en dans på roser; noen gang.. Jeg har ikke bedt om dette livet. Men det må jo sies at jeg er takknemlig for at jeg har truffet den fantastiske kjæresten min, som også kjemper min kamp mot urettferdigheten. 

Påske hos familien min



Da jeg reiste var jeg innstilt på at maten ikke skulle styre ferien. Og det gikk bra 1 dag. Jeg prøvde å ikke la meg styre, men sykdommen tok overhånd alt for ofte. Men det gikk litt bedre der hjemme, selv om jeg ikke klarte å være helt oppkastfri. Hver dag var som kjent en evig kamp, og jeg prøvde å minske suget ved å få i meg masse væske, og spise endel grønnsaker mellom måltidene. Selv om jeg fikk dårlig samvittighet for absolutt alt.. Jeg var der hjemme i tre uker, og faktisk kunne jeg tenke meg enda litt mer tid der. Sinnet/ aggresjone og tålmodigheten min var frytelig lett tennbart da. Det skulle ikke så mye til før jeg kokte over og ble både irritert, sur og sint. Men jeg prøvde best mulig å holde meg i skinnet, og ikke la det gå ut over andre. Det var ekstremt vanskelig.. 

Det var uansett godt å se familien. Det var mye stygt vær med snø, sterk vind og kulde i ca 2 av de 3 ukene jeg var der. Så det ble dessverre lite turer til fjells. Jeg var mest hos pappa, og vi dro på harry-tur skjærtorsdag. Vi fikk til og med med oss bestemor på turen, og hun hadde ikke vært i Sverige siden 60- eller 70-tallet! På tide da ;) Så var vi noen turer på svenskegrensen for å kjøre scooter, men det var kun 1 gang det var høvelig greit vær, slik at vi fikk oss en liten scootertur.

Jeg var en tur hos mamma og samboeren hennes; var der kun 2 dager. Det var best å være i barndomshjemmet mitt sammen med pappa, så det var det jeg prioriterte. Så besøkte jeg besteforeldrene mine, og ellers har jeg for det meste lest; bøker. Det ble lest 4 bøker under mitt opphold hjemme ;) Jeg var inne i en Cecilia Samartin - steam. Hun skriver helt fantastisk godt! Jeg lever meg sånn inn i bøkene, og hun har en utrolig formidlingsevne. Jeg gråt av 3 av de 4 bøkene ;) "Drømmehjerte", "Mofongo", "Señor Peregrino", og "Salvadoreña" var de jeg leste. Jeg anbefaler varmt å sjekke ut Samartin. 

Det var såklart litt tungt å være borte fra min kjære i såpass lang tid, men der var greit og på en måte, for da fikk jeg tid til å savne han. Vi har aldri vært så lenge borte fra hverandre. Dessverre tok han hele ferien min veldig veldig tungt. Han var jo "den etterlatte", og han ville jo gjerne være der sammen med meg. Så for han var det ekstra tungt.

Jeg møtte lite med venner, fordi jeg har glidd fra de som er der. Vi har ikke hatt så mye kontakt etter videregående; da dro liksom alle i hver sine retninger. Men jeg var hos en kompis, som er en av mine beste venner (selv om vi ikke snakker så ofte, eller ser hverandre så ofte), og så film. Han er en utrolig snill og god gutt, og jeg setter veldig stor pris på å ha han som venn. Han har alltid støttet meg, og vært der for meg. En jeg er veldig glad i :)
Så var jeg hos en annen kompis; en jeg har festet MYE sammen med. Jeg var der èn dag og så film, og èn dag på fest. Men på festen kjente jeg veldig få, og de er kun bekjente, så det ble fort kjedelig. Jeg satt liksom litt utenfor og, og det var vanskelig å bli inkludert. Så jeg gadd ikke, og dro hjem etter få timer. 

Det ble mye avslapping, og lading av batterier den ferien, men jeg trengte det så absolutt. Jeg sov også veldig mye bedre der; det gjør jeg alltid når jeg kommer hjem dit. GODT.
Da de tre ukene var gått, var det fryktelig tungt å skulle reise. Men da jeg endelig kom fram og i min kjæres armer igjen, føltes alt greit <3 Det var veldig godt å komme hjem til han igjen.  

Ekstremhumør

Humøret mitt svinger ekstremt for tiden. Det svinger ikke mellom mani-glad og dyp depressjon, men det svinger mellom tristhet og sinne innenfor depressjon. Det er de følelsene jeg kjenner mest på. Og det skal ingenting til før jeg eksploderer i sinne. Her en dag var jeg plutselig så sint at jeg slamret dørene så hardt at ting raste ned fra veggene. Jeg får bare så lyst til å hyle og slå! Jeg som selv er redd andres sinne, opplever nå ektrem sinne selv. Det er vanskelig å overkomme. Og får jeg ikke litt "fritid", alene, så klikker jeg. Jeg blir sur og trist, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen. Ofte tyr jeg til alkohol, for å gjøre det lettere, selv om jeg vet det absolutt ikke er noe god løsning. Men jeg erstatter matsuget med alkohol any day!! Matsuget er der uansett, bare bittelitt mindre når jeg får alkohol i kroppen. Av og til savner jeg å være alene, fordi sykdommen tar overhånd. Savner det å kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Men samtidig vil jeg ikke for alt i verden være foruten kjæresten min. Men det dukker opp nå og da det savnet, når sykdommen snakker. Jeg hater meg selv. Jeg vet jeg trenger mer hjelp enn jeg får nå, men hvor skal jeg få den hjelpen? 
Jeg reiser hjem til min familie om litt over en uke, forsåvidt litt blandende følelser til det. Jeg gleder meg enormt til å treffe familien, men så er det dette med maten da.. et evig styr. Jeg håper også på å treffe gamle kjente mens jeg er hjemme, som søster, besteforeldrene mine, en eks-stemor, og noen andre venner :) Det gleder jeg meg til :) Jeg har ingen kjente her jeg bor som vil være sammen med meg; alle stakk da de fant ut jeg var syk. "Venner" ja. Selv kunne jeg ALDRI funnet på å rett og slett drite i venner som virkelig trengte meg! Ofte lurer jeg på om det er noe "feil" med meg, som er så empatisk som jeg er, for det er jo tydelig at andre ikke er slik som meg! Hvordan går det ann å ha samvittighet til å unngå venner som trenger deg?? Jeg skjønner det bare ikke! Det er vondt å være så empatisk som jeg er, når verden rundt meg er så kald. Skulle ønske jeg kunne vær like kald. Det er fryktelig slitsomt å ha det slik som jeg har det. Og jeg føler jeg blir behandlet som dritt... Det gjør ikke ting akkurat bedre. Er jeg virkelig dritt? Er jeg ikke verd noe? Fortjener jeg ikke venner? Er det noe så galt med meg? Er jeg så merkelig at jeg frastøter folk? Hvordan kan folk alltid behandle meg som dritt? Hva gjør jeg galt? Av min kjære og hans familie får jeg høre at jeg er en flott jente; lyver dem? Jeg orker ikke å drive å mase på folk, da virker jeg bare desperat. Kanskje jeg er det? Hvordan kan man leve uten venner? Jeg skjønner ingenting. 

Idag, søndag, drikker jeg. Fordi jeg sykdommen er alt for sterk, og jeg vil bare være alene. Så når kjæresten er her, så får jeg ikke utløp for noen ting. Jeg sliter med å takle det, og da blir "løsningen" alkohol. Jeg føler meg ofte som en alkoholiker. Men bedre enn å føle meg som en narkoman av mat. Klokken er nå fire, og jeg har ikke spist noen ting i dag. Jeg orker ikke, fordi suget etter overspising er alt for sterkt til at jeg skal klare å kontrollere det. Hvordan kan jeg ha latt meg selv bli så syk? Før jeg innså at jeg var syk (og VELDIG undervektig) så tenkte jeg at dette var bare en fase som gikk over. Kanskje noen kjenner seg igjen i det. Jeg var på en måte lykkelig av å være tynn. Jeg følte andre problemer ble slanket bort. Men som er jeg drev og styrte med sa: "Det er ikke kult å styre med et beinrangel". Jeg tok det ikke særlig seriøst. Selv om flere kommenterte at jeg var for tynn, så har jeg aldri fått mer oppmerksomhet fra gutter enn da. Etter jeg la på meg endel, da fikk jeg oppmerksomhet fra jenter ;) Merkelig at gutter og jenter er så forskjellig. Har jenter et bedre realitetssyn enn gutter? At jenter liker bedre jenter som ikke er syltynne. Selv synes jeg ikke det er fint med verken gutter eller jenter som er tynn. Jeg foretrekker heller litt mer enn for lite. Så hvorfor kan jeg ikke tenke det om meg selv? Det viser vel bare at jeg er veldig syk fremdeles. 

Taushet

Stille, tankefull eller tanketom, humørsyk, angstpreget, ingen konsentrasjon, hallusinasjoner, mareritt, dårlige dager, dårlige netter... Det er meg i et nøtteskall for tiden. Jeg klarer ikke snakke om hva som er galt; eg klarer ikke finne ord. Jeg føler meg helt tom for ord. Jeg har vanskelig for å ha noen form for samtale; jeg glemmer jo hva jeg har spurt om, og når jeg får svar så vet jeg ikke hva de svarer på. 
Jeg hadde besøk av min psykiatriske sykepleier i dag. Det var egentlig ikke noe bra time; selv om den ikke var direkte dårlig heller. Men følte meg så dum og dømt siden jeg snakket om innleggelsen jeg ikke er klar for. Jeg prøvde å forklare henne hvorfor, men jeg manglet ord. Prøvde mitt beste, men jeg vet ikke om hun forstod. Føler meg så håpløs. Jeg tenker etter hva jeg trenger nå av behandling, og det er rett og slett å få kontroll over maten, og å få stabilisert. Og jeg vet ikke hvor jeg kan hente hjelp for akkurat det. Det må jo være noen som tar meg seriøs, og som jeg kan ha et godt samarbeid med. (Jeg hadde dårlig samarbeid med SF-enheten jeg var innlagt på). Skulle ønske DPS'en her var bedre, for da kunne nok de ha hjulpet meg med maten. 

Sliten etter helga..

De siste helgene har vært et rent helvete, med tanke på angst, konsentrasjon, nærhet, og ekstremt dårlig humør. Kjæresten min var ufattelig lei og trist etter de foregående helgene. Han trengte sårt ei "god" helg. Derfor måtte jeg ta et valg denne helga. Enten kunne jeg kjempe med nebb og klør mot sykdommen, og dermed bli utsatt for angst, og sinnsykt dårlig humør. Eller jeg kunne spille etter sykdommens regler. Så da valgte jeg sistnevnte. Når jeg følger sykdommen, så er alt av tanker og følelser døyet, slik at humøret iallefall er bedre. Jeg takler nærhet bedre også da, selv om jeg føler meg ekkel. (Jeg meg enda verre når jeg spiser og beholder). Nå sitter jeg her da, sliten etter å ha gått ut av mitt gode skinn for å gjøre helga best mulig for min kjære. Han fortjener jo noen pusterom. 

Så starten på en ny uke er status: sliten. Lei. Trist.
Jeg skulle egentlig vært på vurderingsopphold før innleggelse nå, men jeg takket jo nei. For å stoppe hele innsøkingen, må jeg skrive et personlig brev (ikke e-post), om at jeg ønsker å stoppe innsøkingen. Og helst forklare litt hvorfor. Har skrevet brevet, men ikke sendt det ennå. Jeg skrev at jeg ikke var klar for et opphold der; fordi maten er et for stort problem nå, at jeg klarer ikke konsentrere meg om noe intens behandling. Dessuten er jeg overholdet ikke klar til å ha en såpass stor spiseliste som de operer med der. Det er nok litt sykdom som snakker der ja, men tidligere erfaring (med en litt mindre spiseliste), gikk jeg jo mer opp i vekt enn de som hadde vektkrav (jeg er normalvektig). Forresten så har de rett og slett for mye trening dit jeg skulle, og jeg er ødelagt nok som det er, klarer ikke drive trening 4 dager i uken. Altså, jeg prøver ikke forsvare at jeg takket nei til plassen; jeg er bare ikke klar. Tenker om jeg heller skal få rep eller ny innleggelse der jeg har vært tidligere. 

Tunge tider og ambivalens


Vanskelige tider. Humøret er på bunnen, og jeg føler meg nedgravd i depresjon. Og ondt avler ondt, så det bare baller på seg. Føler jeg snart må begynne å spille glad, for kanskje det kan avle positivitet. Men det er slitsomt å spille, og apropos, jeg prøver jo spille litt allerede, men det er slitsomt og irriterende at jeg ikke bare kan slippe løs. Det koker. Men jeg må vel bare holde ut, ri av stormen. Skulle jo ringt psykiatrisk akutteam for lenge siden, angående medisinene mine for bipolar. De funker absolutt ikke optimalt, og allmennlegen min kan ikke hjelpe meg der. Men alt er et sinnsykt stort tiltak. Jada, det er bare bare, slik som det er med det meste annet. Det er ikke slik jeg opplever det. Jeg skulle bare bare ringt NAV og booka møte og. Sukk.. Jeg har vært ute av arbeidslivet i over 3 år nå (mer eller mindre), så nå tenkte jeg at jeg skulle høre angående midlertidig ufør. Vet ikke, men i mitt hode har jeg mer rettigheter som ufør, enn under arbeidsavklaringspenger. Og tror jeg får mer utbetalt og. Men det er det jeg vil snakke med NAV om. Jeg er jo bare flytende i systemet deres. Sånn som så mange andre. Jeg lurer på om jeg noen gang kan gå tilbake til sykepleieryrket, eller om det rett og slett er for tøft for meg. Jeg er en alt for omsorgsfull person, som jobber knallhardt mot systemet for at alle skal få en god og rett behandling. Men jeg klarer ikke å endre systemet alene, derfor blir jeg lett utbrent. Jeg klarer jo heller aldri å legge fra meg jobben på jobb; jeg tenkter jo fortsatt på pasientene og planer videre for dem, etter jeg er kommet hjem. Og å føle at jeg er på jobb 24/7 har jeg ikke energi til. Men, får se, når jeg forhåpentligvis en dag er frisk, eller iallefall på god vei mot et så friskt liv som mulig. Dette er ihvertfall ikke det livet jeg hadde planlagt eller så for meg. Og angående behandling og innleggelse er jeg veldig ambivalent til. Jeg vil jo bli frisk, men jeg sliter med å finne energi og mot til å kjempe, og å stå i alt kaoset en tilfriskningsprosess har med seg. Jeg vil ikke legges inn, for jeg stoler ikke på kostlistene, og jeg vet at de er veldig rigid der. Jeg er lita, altså lav i høyde, men det blir ikke tatt hensyn til, og jeg vet jeg kun legger på meg med disse standard spiselistene. Og siden jeg ikke er undervektig, så er jeg ikke klar for mange flere kilo. Akkurat nå føler jeg at jeg må ha en sikker kostliste i bunn og grunn, for å ta vekk det verste "her og nå"-kaoset. Når jeg føler meg trygg på det, da kan jeg begynne å gå tilbake og behandle roten til alt dette helvete. For om jeg ikke har den sikkerheten i bunnen, så klarer jeg heller ikke å konsentrere meg om behandling i tillegg. Jeg tenker at om jeg har matkaoset i sjakk, og jeg begynner behandling av roten, så vil også etterhvert maten bety mindre. Det er iallefall det jeg tenker. Men hvordan skal jeg klare å få det på plass? Gjennom innleggelse vil jeg jo ikke, men jeg vet også at det er fryktelig vanskelig å få til på egen hånd. For hvor mange ganger har jeg sagt til meg selv at nå skal jeg begynne å holde meg til en konkret spiseliste, hele tiden! Viljen er der, men ikke sterk nok. Åååååh, hvorfor skal alt være så vanskelig. Jeg føler meg egentlig tom for ord, og klarer ikke uttrykke meg skikkelig. Alle andre vet bedre enn meg om hva jeg trenger, tror de. Og det er hardt å bli dømt på den måten, og ikke leve opp til deres forventninger. Jeg har også sagt nei til vurderingsopphold, jeg klarer det bare ikke. Selv om alle sier NEI NEI NEI.....

Vurderingsopphold


Jeg har slitt og strevet siste tiden etter den veeeldig korte innleggelsen, med måltider og struktur. Det har gått mye opp og ned. Jeg er i en veldig depressiv periode, og dagene går stort sett til behandling, og BP. Jeg er utslitt, og kjæresten min ser fortvilet på meg. Jeg har klart å beholde frokost, og alle middager den siste tiden; det er jo bra. Finns vel noen unntak da.. Men å ikke få "behandlet" følelsene som kommer i etterkant av måltidene, er ekstremt vanskelig. Ta fra meg ventilen min, oppkast. Og gir meg ingen ny ventil, ingen nye metoder for å takle alle disse følelsene. Jeg ligger som et vrak på sofaen, fullstendig oppslukt av angst, depresjon og sinne. Jeg klarer ikke virkelighetsorientere, og jeg svever inn i sykdomsverdenen. Kjæresten står på andre siden og trekker det han klarer for å få meg ut av den verdenen, men vi er begge slitne. Vi har nesten ikke hatt tid til å være kjærester. Sykdom tar mye av plassen. Og de gangene jeg prøver å ignorere sykdommen, så er det likevel vanskelig med den nære kjærestetiden. At noe så basalt; som vi alle har behov for; det å elske og bli elsket; skal være så utrolig vanskelig. 

Jeg har nettopp mottatt brev om innleggelse for vurderingsopphold på den spiseforstyrrede enheten jeg var henvis til. I brevet stod det at jeg skal inn mandag 18. februar, og være der i 4 dager. Det stod ikke noe særlig om hva det egentlig innebar, og jeg var veldig usikker på om jeg allerede var plassert i en "gruppe" på grunnlag av henvisningen. Jeg lurte også på om innleggelsen ville skje rett etter vurderingsoppholdet; at jeg ikke skulle hjem om jeg takket ja. Jeg har en LANG reise til/ fra denne institusjonen, så jeg følte jeg måtte ha svar på det da. Jeg kjente med en gang jeg fikk brevet at angsten rev i meg. Angsten for at plutselig skal jeg faktisk innlegges, veldig snart. Og angsten og nedturen av å være borte fra kjæresten i flere måneder. Jeg var ganske knust da jeg først fikk brevet, og brukte noen dager på å ta det litt inn over meg. Jeg måtte jo ringe institusjonen, fordi jeg hadde endel spørsmål, og også gi beskjed om jeg ville ta plassen eller ikke. Uheldigvis har avdelingslederen der kun kontortid en halvtime hver dag, og er derfor veldig vanskelig å komme i kontakt med. I dag fikk jeg endelig tak i henne, så hun kunne svare meg på spørsmålene mine, og gi meg litt mer informasjon. Jeg følte meg straks bedre, og kjente på at dette skal gjennomføres. Under vurderingsoppholdet skjer det endel informasjon, undervisning, og samtaler med behandlere, for å finne ut om de har noe å tilby meg, og om jeg føler de kan hjelpe meg. Jeg skal svare på ca en bok av skjemaer, som i tillegg til samtaler med behandlere, også vil legges til grunn for behandling der. Alt etter hva jeg scorer på disse. Etter vurderingsoppholdet skal det være klart hvilken "gruppe" med spiseforstyrrelser jeg skal være i (det finnes ulike grupper, f.eks sammensatte spiseforstyrrelser, og spiseforstyrrelser med relasjonstraume). Da får jeg også beskjed om når innleggelsen vil finne sted, og det ville (i følge hun jeg snakket med) ikke skje i uken etter vurderingsoppholdet. Så da vet jeg det også. I teorien høres alt veldig lovende ut; de vil lage et opplegg som best mulig passer meg, slik at jeg skal ha maksimalt utbytte av en innleggelse. Det er jo endel felles aktiviteter med grupper, men også endel individuelt. Så i teorien virker det som om de virkelig skal se og høre på meg; så får vi se hvordan det utarter seg i praksis. For min tidligere erfaring med innleggelse på spiseforstyrret enhet var jo ikke akkurat slik. Men de mente jo også i begynnelsen at det ble tatt hensyn til individuelle behov/ hensyn/ behandling, som da ikke viste seg å være sant. Der ble jeg ganske så overkjørt, og innleggelsen endte jo med tilbakefall etterpå. Og det var da ikke uventet. Så jeg håper virkelig på et mer positivt opphold denne gangen, med større utbytte, slik at jeg faktisk er på riktig vei mot å bli frisk, og hvor tilbakefall ikke er så nærliggende. Jeg håper og krysser alt jeg har, for at dette skal være riktig for meg.  

Ikke innlagt lengre...


Har ikke blogget på ei stund nå. Mange grunner til det. Føler meg som en taper, ekkel og trist. Jeg kan jo begynne med å fortelle at jeg er utskrevet fra DPS; skrev meg selv ut. Etter å ha vært der en helg, i en følelse av isolat, klarte jeg ikke mer. Personalet var overhodet ikke interessert i å bli kjent med meg, eller være til støtte for meg i forhold til mat, måltid, og alt av følelser og tanker som eksploderer etterpå. Ja, helgene på slike steder skjer det ingenting; det er i ukedagene det er grupper og annen aktivitet. Jeg var innstilt på å prøve opplegget, men klarte ikke holde ut lengre. Måltidene ble spist og beholdt, men følelsen av å være isolert var helt uutholdelig. Dessuten var jeg mer oppegående enn de aller fleste der. Folk med kroniske lidelser, som aldri vil bli frisk. Jeg klarte ikke forholde meg til "galskapen". Man blir som man omgås. Dessuten kjente jeg at sykepleieren i meg ble vekket; at jeg var en som jobbet der, som skulle ta hånd om de andre pasientene. Og det blir jo helt feil. Jeg var redd at de andre skulle gjøre meg mer sliten; for det skjedde jo til en viss grad den helgen. Og jeg skulle ikke ha noe behandling der, bare få inn struktur, rammer, og noe å fylle dagene med (annet enn sykdom). Uansett, det føltes feil for meg, så jeg dro. Jeg kjente at kjæresten var en mye større støtte enn personalet på DPS.

Men problemet er jo fortsatt da at kjæresten jobber på dagtid. Men etter utskrivelsen har jeg jobbet veldig hardt for å holde på strukturen, og få i meg den maten jeg skal. Jeg har brukt mye avledning; håndarbeid, stelt i leiligheten, gått ut på tur. Det har funket ganske greit. Når kjæresten er hjemme og all angsten kommer, spesielt i forhold til middag; så har jeg holdt ut mange ganger. De gangene det har gått skeis, så har jeg iallefall klart å utsette oppkast i minst en time. Stort sett. Men det er fryktelig vanskelig med middag; jeg føler meg skitten og ekkel, og så vil jo gjerne samboeren min ha kjærestetid når han er hjemme. Det strider mot alt sykdommen sier. Jeg vil ikke være nær, eller bli tatt på, fordi jeg føler meg så stygg og ekkel. Han er flink til å fortelle meg at det bare er sykdomstanker, og at realiteten er noe annet. Han elsker meg for den jeg er, og det gjør han det spor ingenting at jeg har en kropp i endring. Det er det han sier. Men sykdommen er så sterk at det er vanskelig å ta det inn over meg. Jeg, megselv, langt der inne, prøver så godt jeg kan for å lytte og ta til meg det han sier. Dempe sykdommens rop, og prøve å overmanne den med realitetsorienteringen kjæresten kommer med. Realitet... føler det er relativt. Alt er relativt. Min realitet er komplett ulik samboerens realitet. Det føles som sykdommen er min realitet, mens samboerens realitet er MEG, den fine kjæresten hans. Realiteter i konflikt.

Jeg har også vært ekstremt svingende i humøret den senere tiden.. skal prøve å få snakket med en psykiater som har behandlet meg tidigere. Fastlegen min kan ikke gjøre noe i forhold til psykofarmaka, han er jo "bare" en allmennlege, og vet lite om det psykiske. Han er nok borti en del med depresjoner, og angst, så det er vel det han er vant til å skrive ut "standard" medisin til. Type Cipralex til depresjon, og Sobril til angst. Veldig snevert. Han sa det ble et skudd i blinde for han å sette meg på noen nye psykofarmaka, som han ikke har nok kjennskap til. Det som da i tillegg skjer, er at jeg faller gjennom systemene; ingen vil ta ansvar. Jeg må selv ta ansvar for å få behandling. Kommunale helsetjenester sier jeg må være i spesialisthelsetjenester, uten at de gjør noe for at jeg skal komme dit. Og når jeg har kontakt med spesialistene, så er de der en kort periode, og så sier de at det det kommunale som må ta ansvar. Det hjelper ikke akkurat på den lille energien jeg har, som jeg trenger i kampen mot sykdom. Så må jeg i tillegg krangle med systemene. Jeg er sliten, rett og slett utslitt. Jeg er lei av å være min egen sykepleier. Jeg trenger å være pasient, og bli sett og ivaretatt. Jeg har aldri klart å gitt fullt og helt kontrollen til noen andre i behandlingsapparatet, fordi jeg vet at jeg faller gjennom til slutt uansett. Jeg må kjempe med nebb og klør mot sykdom, og behandling. Det er ikke slik det skal være i det rike Norge, hvor lovord har blitt slengt i hytt og pine om å bedre behandlingstilbudene, spesielt til psykiske sykdommer. Men har det blitt bedre? Nei. Det kommunale samarbeider ikke med spesialistene eller fastlegen, og vice versa. I tillegg har jeg jo NAV opp alt og, som er så tverr at jeg rett og slett hater hele NAV. De har rett og slett vært udugelige for meg. Det er for mange baller i luften for lille syke meg...

Innlagt, dag 3

Fortsatt helg, den endeløse helga. Jeg liker ikke å være borte fra kjæresten, når jeg trenger han så sårt... Hadde han kunne vært her sammen med meg, hadde jeg hatt bedre støtte, motivasjon, og mestringsfølelse,- enn det jeg føler nå. Mulig jeg kjenner ekstra på negativiteten i avdelingen fordi det er helg, og ingen behandling eller aktiviteter. Så jeg får se i morgen da; mandag, og tid for behandling! Jeg er nok av den pessimistiske typen, men personlig synes jeg ikke det er rart, med alt det forferdelige som har skjedd meg, og min generelle uflaks. Føler meg som Donald Duck, mens resten av folket rundt meg er Fetter Anton! Gøy sammenligning, men en veldig sant og virkelighetsnær; enn hvor rar sammenligningen var ;) 
Jeg har inntrykk av at alle her er kronikere, som regelmessig er inne her for å komme seg litt opp på beina igjen. Altså, folk som er kronisk syke, som har fått en diagnose, en sykdom, de må leve med resten av livet. De fleste her er middelaldrende. Det svinger vel hos kronikere som hos alle andre, derfor tror jeg de har 2-3 uker inne, og så er de kanskje hjemme en måned eller to, og så inn igjen. Regelmessig; for å holde seg høvelig stabil tenker jeg. Det går ikke ann å snakke med noen pasienter her, så de er tydelig preget av lang tids sykdom. Jeg er nok den mest oppegående her inne. Og føler jeg ikke at det blir bedre når vi begynner med hverdagen, så er ikke dette det rette for meg. 

I går gikk tiden mellom jeg stod opp, 0730, og til kjæresten kom 1700 meget sakte. Jeg var såvidt på stua; bare en stund før og etter frokost. Alene. Så fant jeg ut at i helgene starter ikke frokosten før rundt 0900, og at stort sett alle sover et stykke ut over formiddagen. Men uansett helg eller ikke, så må jeg ha samme struktur hver dag, iallefall til jeg føler meg friskere. Et av målene mine her er jo nemlig struktur. Men så fant jeg og ut at frokosten var "åpen" helt til lunsj, og stengte ikke før kl.1200. Så da jeg kom for å spise lunsj, så var det litt tørre brødskiver der... ikke spesielt bra. Dessuten var det ikke mer grovt brød fremme heller. Personalet var bare innom nå og da, så jeg orket ikke hente dem for å få grovt brød. Det fikk være som det var. Jeg prøver å variere i pålegg, og ikke bare holde meg til det som er magert. Jeg har smør på skivene, og tar salami om jeg vil det (den var forsåvidt stygt, så holder meg nok unna den da;)). Ganske dårlig utvalg i pålegg da, lite som frister. De har ørten ulike typer syltetøy da, men jeg er ikke så glad i det. Jeg savner utvalget vi hadde på SF-senteret! Jaja! Uansett, jeg prøver å variere, for hvis jeg kun henger meg opp i (trygt) magert pålegg, så blir det vanskelig å endre det mønsteret. Og jeg har nok av andre mønstre å ordne opp i! Prøver å holde fast i de friske tankene og fornuften som er der, og håper det gradvis sprer seg videre ut over andre mønstre og vonde sirkler. Holder fast i et lite håp, og såklart den støtten og oppmuntringen kjæresten gir meg! 

Apropos, kjærestebesøk i går ja :) Men det er jo veldig begrenset hva vi kan gjøre. Vi må ut i fellesareal for å se TV, og det er ikke lov, med hensyn til andre inneliggende pasienter. Så da må vi oppholde oss på rommet mitt, eller på et møterom. Foretrekker da mitt rom ;) Vi kan bevege oss fritt ute i friskluft, så det ble en liten spasertur iallefall. Litt gufsete, men likevel fritt og kjærestetid. Før han dro, spise vi fylte horn, som forsåvidt var luftig og fin, men med svært lite og smakløst fyll ;) men, kan vel ikke forvente det store fra et sykehuskjøkken! ;) Han dro hjem igjen kl.2040, og det var trist å se han dra. Han skulle hjem og ut på byen en tur; en alvorlig kontrast i forhold til å være her. Føler meg straffet og tvunget. Selv om jeg er her frivillig, så kjenner jeg likevel på tvang.. tvang gjennom å måtte gjennomføre målene og planene mine på en perfekt måte. Her er ingen rom til å feile (mine tanker). Og dermed føler jeg på tvang. Jeg føler meg straffet, fordi det er så forferdelig å være her. Jeg har vært slem pike, og må derfor straffes med tvang og "fengsel". Dette er konsekvensene av å ikke være perfekt.. av å ikke være sterk nok til å bli kvitt sykdommen. Jeg er svak og lett å overtales av sykdom. Derfor blir jeg sendt til et sted som dette; hvor jeg mistrives og føler meg malplassert. Som om det også skulle være grunnen; en ekstra straff for å være så svak og ekkel. Jeg føler meg rådløs og i villede. Ingen ser eller hører meg. Jeg er ensom, forlatt og usynlig. 

Innleggelse DPS



Vel, da var jeg innlagt... Kom i går, fredag, og må være her i helga. Ellers vil andre helge gå til permisjon, heldigvis?! Setter et lite spørsmålstegn, siden jeg ikke vet hvordan jeg vil takle å være hjemme, og beholde samme struktur som her, spise det jeg skal spise, og såklart beholde maten. Jeg vet det blir tøft, men jeg skal kjempe mitt aller beste! 
Det er lite, eller ingenting egentlig, som skjer her i helgene. Det er grunnen til at jeg gleder meg til jeg kan ha permisjon. Mandag til fredag er det behandlingstid fra 0800 - 1600. Men det skjer ikke like mye som forrige innleggelsen jeg hadde, hvor det kun var spiseforstyrrede som var innlagt. Uansett, noe er det som får dagen til å gå, imotsetning til helg, som er laaaangdryge. Jeg har med meg to bøker, pcen (som heldigvis er koblet til internett (!!!), og en hel serie på DVD'er. Så jeg må vel klare å sysselsette meg litt. Men kjenner jo jeg sliter endel med konsentrasjon, da tankene og følelsene har GOD tid til å utfolde seg i negative retninger... Jeg prøver å avlede av beste mening... Jeg har jo miljøkontakt på hver vakt som jeg kan kontakte (jeg har primær- og sekundærkontakt, men de er jo ikke alltid på jobb), men det er vanskelig å ta kontakt, siden jeg er helt ny, og de ikke kjenner meg. Og dessuten synes jeg de er alt for lite i fellesområdene, så de virker uinteressert i å faktisk bli kjent med pasientene. Så om jeg da oppsøker dem, føler jeg at jeg avbryter dem i dere egne personalverden. Og det medfører at jeg føler jeg er ei belastning. Det er inntrykket jeg har iallefall. Og de få jeg har snakket såvidt med, vet jo ikke hva de skal si til meg. Jeg merker veldig godt at de ikke er spesialister på spiseforstyrrelser. Føler stort sett jeg må greie meg alene, til nå i hvertfall, men at jeg kan følge måltidsrutinene, og større terskel for oppkast siden jeg er innlagt. Jeg har ingen offisiell plan for oppholdet.. jeg snakket med lege i går, men hun ville bare at personalet skulle bli kjent med meg, og nevnte ingenting knyttet til spiseforstyrrelsen. Hæ?? Jeg er jo innlagt pga spiseforstyrrelsen, og da er det jo meningen å ha fokus på den, og behandling deretter! Merkelig opplegg dette. Men jeg fikk sagt i fra ut fra min formening, om hvorfor jeg er innlagt. Jeg fortalte at jeg måtte ha spiseliste å forholde meg til, slik at det blir et fast inntak av føde, og dermed ha større kontroll på hva som har innvirkning på vekten min. Struktur på måltidene er også viktig for meg, og her har de jo faste tider til måltid. Jeg er også her for å stabilisere vekten min (derfor nøye med hvor mye jeg spiser, at det må være fast). Jeg er normalvektig, og i fornuftens verden kan jeg ikke gå ned, mens i spiseforstyrrede verdenen vil jeg ikke opp heller; kun stabilisere. Og de gikk heldigvis med på mine planer og mål for innleggelsen. Forsåvidt bra at det er et samarbeid, men de hadde jo ingenting å tilby først engang. Jeg måtte ta litt kontrollen; og det er rart, i og med jeg er blitt vant til å bli styrt under første innleggelse. Dette er iallefall ikke plassen for meg i lengden. Jeg trenger å bearbeide spiseforstyrrelsen, bakgrunnen, og hvorfor jeg fortsetter i destruktive mønster. Det er ikke noe jeg får jobbet med her. Men jeg venter på en ny innleggelse; en på et annet senter enn jeg var sist (hvor de er spesialisert på SF). Håper jeg hører fra dem snart. 
Legen ser for seg at jeg i første omgang blir her i 2-3 uker, og litt senere komme tilbake, og fortsette stabiliseringen. Jeg må nesten si meg enig i det, fordi jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut her, på denne utrolig merkelige DPS'et. Ideelt burde jeg være innlagt lengre, for å føle meg tryggere på måltid, struktur, matmengde, og vektstabiliseringen. Men jeg er ikke i rette omgivelser her. 

I dag kommer heldigvis kjæresten på besøk; gleder meg. Det blir godt å se han, føle hans støtte, og føle meg ønsket og ikke i veien. Og så får jeg se noe friskt, oppi all galheten her! ;)

Vanskelig jul, 2012


Ja, julen er vel stort sett den aller vanskeligste tiden for en spiseforstyrret! For det første er det veldig fokus på mat, for det andre er det mat hele tiden, og for det tredje så er det gjerne mye feit mat, godteri, desserter og kaker. Denne julen var intet unntak. Men den var likevel veldig annerledes. Jeg tilbrakte julen sammen med samboeren min, og hans familie. Det er første gang jeg ikke er "hjemme hjemme" hos min familie, verken jul eller nyttår. Det var tøft for meg, fordi jeg liker å se familien min og være sammen med dem, med våre tradisjoner. Uansett, jeg måtte jo bare gjøre det beste ut av det. Dessuten var det jo veldig kjekt å feire sammen med kjæresten :) Men jeg gruet meg, både for maten, og for å være i så masse selskap. Jeg har vært fryktelig sliten både fysisk og psykisk den siste tiden, og vært mye plaget med migrene. Så jeg var veldig spent på hvordan den biten skulle være i julen. Det gikk faktisk overraskende bra. Vanskelig med maten ja, men klarte å beholde mer enn forventet, og jeg klarte også å være i endel selskap, og være "tilstede" også. Det sliter jeg med mange ganger, at når jeg spiser med andre, og vi etter mat sitter i sofaen for å snakke og være sosial, så glir jeg lett "bort". Tapt i egne tanker, vanskelig å hente seg inn, og være fokusert. Men det fikset jeg faktisk ganske greit. Må jo kunne være litt stolt da. Fikk ikke med meg alle selskaper da, fordi jeg fortsatt var plaget med å være sliten. Kjæresten min var iallefall veldig god støtte; hadde ikke kommet meg gjennom alt uten han ved min side. 

Nyttårsaften ble utrolig tøff for meg, jeg knakk fullstendig sammen og gråt og gråt... Jeg var trist, sint og sliten. Jeg lengtet hjem til familien, og var også trist fordi jeg er sliten av sykdom. Kjæresten følte seg ganske hjelpløs, men han var der sammen med meg, uansett. 

Juleprogrammet var uansett som følger:
Lille julaften dro vi til svigermor og spiste deilig indrefilet av okse, soppstuing, grønnsaker, fløtepoteter; alt i alt et skikkelig herremåltid! Det er lenge siden jeg har hatt en slik fantastisk biffmiddag! Svigermor har definitivt ferdigheter på kjøkkenet! ;) Før vi dro hjem igjen, fikk vi begge en julestrømpe, full av godsaker, julehefte og så fikk jeg et nydelig kubbelys, hjemmelaget av svigermor, med motiv av en søt sjenert jente :) Veldig fint :) 
Julaften dro vi igjen til svigermor. Vi ble hentet ca 1430, og var der til et stykke ut på kvelden. Det var egentlig pinnekjøtt som stod på menyen, men verken jeg eller samboeren min er noe særlig glad i lammekjøtt, så vi fikk vår egen svineribbe ;) med masse sprø svor! Herlig! Pakkeåpningen utpå kvelden var fantastisk, da jeg/ vi fikk så utrolig mye fint i julegave! Helt overveldet!
1. juledag, og igjen til svigermor :) Da var det svineribbe på oss alle sammen ;) Kan ikke klage på sprø svor to dager på rad! :D
2. juledag - svigermor! Hehe. Da fikk vi servert stekt laks med saus og tilbehør. Jeg er veldig glad i laks, så var utmerket for meg :) Og så er jeg gla i det sprø skinnet laksen får når den blir stekt på rette måten, men tydeligvis er ingen andre glad i det, så jeg fikk skinnet av alle sine laksestykker; lucky me!
Resten av romjula kom jeg meg ingen plass, tror jeg. Vi skulle til svigerfar 3. juledag, men da var jeg så dårlig. Så skulle vi til ei tante til kjæresten 5.juledag, men han måtte dra alene, fordi jeg igjen var for dårlig.
Egentlig skulle vi jo finne på noe på nyttårsaften, men vi fikk aldri lagt konkrete planer, da jeg var litt likegyldig og dårlig humør. Så det endte opp med hjemmekveld, og ut en tur for å brenne litt stjerneskudd, og se på fyrverkeriet. Det var etter det at jeg knakk fullstendig sammen.

Nå er vi kommet i gang med et nytt år; et år jeg håper jeg får nye krefter til å ta knekken på sykdommen; og ikke minst det året hvor jeg og min forlovede skal gifte oss! Glede glede glede!
Men en tøff start er det.. er nå innlagt på et DPS i utkanten av byen, for å få inn struktur på dagen, og få i meg rett mengde mat. Det var en planlagt innleggelse, som jeg har vært veldig ambivalent til! Siden de ikke er spesialister på spiseforstyrrelser. Jeg ble altså innlagt i dag, fredag, og må være her i helga, men de videre helgene får jeg permisjon.
Kan skrive mer om innleggelsen senere i helga. Skjer jo ingenting her i helgene, så da har jeg gooood tid (til å kjede meg;))... 

Spiseforstyrrelse

Spiseforstyrrelse. Det høres egentlig så lite og "uskyldig" ut; som noe som går over av seg selv. Et svakt ord for en alvorlig diagnose. "Forstyrrelse"? I det ordet legger jeg f.eks; at man kan være litt engstelig for kalorier; at man spiser litt for mye eller lite en dag; at man hopper over et måltid en gang; at man spiste seg kvalm på godterier. Dette tror jeg de aller fleste i dag har opplevd, og opplever nå og da. Det er mye fokus på kosthold, slanking og trening i vårt samfunn, derfor tror jeg folk generelt kan gi maten litt ekstra tenketid. Men, uten at det skal styre resten av dagen. De går på jobb, de gjør husarbeid, de finner på noe sammen med venner og familie. Det er det jeg mener er litt "forstyrrelse". 
Men i ordets syke forstand, så er det jo slett ikke så uskyldig som det høres som. Hver dag er en kamp om livet; kamp om å takle tanker, følelser, kaos, angst, depresjon, og mani. Det skal jeg takle uten å tillegge maten det jeg føler. Maten representerer kaoset; jeg spiser det; bort med alt, nummen og godt. Så kommer skammen, i tillegg til alt jeg følte før jeg spiste, og da er det oppkast. Renselse; fra den ekle maten, og fra kaoset (igjen), som snarlig medfører tomhet, renhet, og nummelse. Men som jeg alt for godt vet; det kommer tilbake. Suget etter mat, dens positive virkning jeg gir den der og da, en fantastisk rus. En utvei fra å føle seg grusom; selv om det bare er en kortvarig flukt. Alt av tanker, energi, oppmerksomhet, konsentrasjon, aktivitet og omgivelser er bare rettet mot sykdom. Eller kampen mot sykdom. Jeg er invalid; ikke i stand til å jobbe, være sosial, eller i det hele tatt gi plass til litt positivitet. Jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv. Jeg går daglig i en vond sirkel, som alltid starter på nytt når en ny dag gryr. Mange ganger har jeg ønsket at døden skal komme.. det er for vondt å leve slik jeg har det.. og når jeg ikke ser noen vei å gå, eller føler meg helt alene, så hvorfor kan jeg ikke bare få dø da? Dette har jeg tenkt mange ganger. Hver eneste lille krik og krok av livet er infisert eller slukt av sykdom. Den har tatt alt av min identitet, familie, venner, mine friske tanker, og motet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal indentifisere meg som, om jeg ikke har sykdommen. Om sykdommen forsvinner, forsvinner jeg og? Etterlater et tomt skall, men med et hjerte som slår, og lunger som puster. Men hvor er resten da? Hvor blir sykdommen av når den reiser, og ikke minst: hvor blir jeg av? Ikke kan noen finne en fasit til meg, eller vise meg akkurat hvor jeg skal gå til en hver tid. Ikke kan noen ta bort kaoset. Ikke kan noen kjempe for meg. Ikke kan noen gi meg nok styrke til å bekjempe sykdommen en gang for alle; den kraften må jeg finne i meg selv.. uten at jeg vet hvor den er, eller hvor jeg skal lete. Ikke kan noen rope høyere enn sykdommen. Den brøler inni meg hvert eneste sekund. Min vage stemme fra fornuften er skral og sliten; den kjemper mot brølingen som David og Goliat. (Håper bare det har samme utfall hos meg da;)) Og det hjelper ikke hvor mye fornuft andre prøver å snakke til meg; de snakker for lukkede ører. Jeg vet jo hva fornuften sier, men følelsene er sterkere. Generelt vet nok folk hvordan det er med følelser og fornuft; f.eks, hvor mange ganger har ikke jentene funnet seg "bad guys"? Noen som er veldig attraktiv, men ikke så snill. Likevel velger de jo å være sammen med dem, og tenker "det er annerledes med meg", eller "han må jo endre seg en gang", og som ender opp såret. Vi er et følelsesdyr. Hadde vi eksistert bare på fornuft, hadde vi nok levd mye på instinker. Vi har fortsatt instinkter, men vi kan overstyre dem med tanker og følelser. Og fordi vi er følelsesdyr, så finnes det psykiske sykdommer. Dessverre. Det er baksiden av prisen vi må betale. 
Sansene rundt det å være spiseforstyrret, er jo også infisert. Og det er vanskelig å erkjenne. Jeg vet jo hva jeg ser når jeg ser meg selv i speilet. Jeg vet hva andre sier til meg angående kropp, men det er ikke det jeg hører. Jeg vet jo hva jeg kjenner når noen tar på meg. Nemlig det at: i speilet er jeg stygg og fleskete; andre sier til meg jeg er slank, men jeg hører kun sykdommens fæle uttalelser; og angående berøring, oppleves det som ekkelt og angstfylt. Jeg er vár på berøring, fordi jeg føler at folk kjenner fettet og valkene; og kos og intimkontakt er vanskelig pga traumer om overgrep, tvang og voldtekt. Hvem og hva kan jeg egentlig stole på, når sykdommen alltid spiller meg et puss? Det er ikke noe liv å leve som spiseforstyrret. Enn så svakt og uskyldig det ordet virker.....

Mye svingninger..

..jeg klarer ikke holde følge. Dagene er enormt varierende. Fra oppkast, sinne, tristhet; til beholde, latter, økt tilstedeværelse. Men jeg føler meg ikke helt med likevel. Av og til føles det ikke som det er meg som reagerer, eller handler. Jeg blir en tilskuer. Jeg distanserer meg; vil ikke konfrontere noe.. Det virker som det funker i perioder; helt til jeg blir sugd inn i virkelighetens helvete igjen. Og dette skaper enorme bølger om dagene. Jeg får ikke sove om nettene heller. Det er fryktelig vanskelig å legge seg, når man ikke er trøtt, og hodet går i høyspinn. Da blir jeg bare liggende anspent våken og se i taket, og la tankene surre og gå; bli verre og verre. Jeg prøver å lukke øynene, men da ser jeg bare for meg grusomme ting som å bli forlatt, være alene, ikke være elsket, dø, eller at noen av mine kjære dør..Jeg har ofte stygge dagdrømmer og mareritt om at kjæresten ikke orker mer, dumper meg, og finner seg noen andre som han er komplett lykkelig med. Sårt...trist...redsel... Jeg føler tiden renner ut... for livet mitt, og for meg og kjæresten.. Jeg vil aldri forlate han; men hver dag med sykdom, føler jeg er en dag nærmere at han forlater meg. Jeg går livredd rundt og venter på beskjeden: "nå er det nok, dette går ikke lengre"... slik som jeg alltid har hatt det tidligere, i andre forhold. Ingen har holdt ut med meg. Jeg klandrer dem egentlig ikke, men jeg blir forbannet fordi sykdommen har stjålet så mye av livet mitt, og den glade jenta som jeg en gang var.  

Behandling, nytt, uke 47

Tirsdag var jeg hos fysio. Som jeg har sagt tidligere så er hun den delen av behandlingen jeg liker best. Hun er så flink med nyanser; å se ting i mer enn svart/ hvitt. For eksempel om jeg forteller at jeg er dårlig, så lurer hun på hva det vil si. Så må jeg forklare litt, og så klarer hun å snu litt på synsvinkelen, og se at jeg også har gjort noe bra, eller iallefall mindre dårlig. Og små skritt er også skritt! Det må jeg alltid huske på sier hun. Hun er opptatt av å se de små tingene; at jeg skal bli mere obs på dem, og dermed oppleve noe positivt, og mestring. Jeg føler meg alltid litt bedre etter jeg har vært hos henne; og mer avslappet. Mindre angst. Hun gir ros, og oppmuntrer; hun er noen som gir håp i hverdagen min. 

Onsdag var jeg på psykiatrisk poliklinikk hos psykologen min. Jeg liker ikke henne egentlig. Jeg har gått hos henne i 9 måneder, hver andre eller tredje uke, i snitt. Før henne gikk jeg til en som jeg likte veldig gått, og han gikk jeg hos i 2 år. I begynnelsen, da jeg skiftet, så syntes jeg hun nye ikke var så verst. Hun hadde jobbet litt med spiseforstyrrelser, og det skjønte jeg ganske fort egentlig. Hun virket kunnskapsrik, og visste ganske mye om hvordan en spiseforstyrret har det. Men jeg har aldri likt metodene hennes. Jeg vet ikke om hun kun bruker tekstbokmetoder, og slår alle spiseforstyrrede under èn kam, i håp om at alle er lik; men det funker ikke på meg. Hun overkjører meg, mer enn hun vil lytte på hva jeg har å si. Hun har allerede funnet en "løsning". Så prøver jeg, og feiler, og da er det over og ut med den "løsningen". Det virker som jeg har 1 sjanse på å lykkes, ellers er det over og ut. Så kommer hun med en annen "løsning", som ender på samme måte. Hun er virkelig svart/ hvitt. Et eksempel: Jeg har BP-episoder hver dag, og hun vil kutte ut alt på en gang. Mens fysioterapeuten min (og min tidligere terapeut), vil bryte mønsteret litt etter litt. Begrense overspisinger/ oppkast, fokusere på ett måltid om gangen, og hvis jeg ikke klarer det, så er det alltid et nytt måltid foran meg. De sistnevnte føler jeg er heiagjengen min, som oppmuntrer og gir styrke og håp. Mens hun på psyk.pol er dommeren, som ikke har rom for feiltak. Forhåpentligvis får jeg skiftet psykolog nå etter jul, fordi hun jeg har nå går ut i permisjon etter nyttår. Håper jeg finner et nytt medlem til heiagjengen min, og ikke flere dommere. Og forresten, kjæresten min er jo et selvsagt medlem i heiagjengen min :) 

Torsdag.. Dagene er så opp og ned, jeg føler meg ganske så manisk for tiden egentlig. Det svinger hele tiden. I det ene øyeblikket er det ikke annet enn mat og BP i hodet mitt, mens i neste øyeblikk har jeg energi og kan gjøre litt i huset f.eks, eller gå en tur. Jeg har også vært litt flinkere med avledninger den siste tiden.. Jeg har begynt med litt håndarbeid igjen. Det synes jeg er kjempekjekt. Føler meg veldig som en bestemor, med strikking, hekling og sying :) Greit å fylle litt tid med det iallefall. 

Fredag er en vanskelig dag. Jeg får ikke utløp på følelsene mine, og d blir jeg frustrert, lei, og trist. Det tok helt overhand, uten at jeg kunne gjøre noe med det, følte jeg. Så jeg drakk litt alkohol. Nei, jeg vet det ikke er noen varig løsning. Men sånn som det er akkurat nå, så ser jeg ikke hva som skjer. 'jeg har vondt i hodet og er veldig sliten...

Prosjekt: Avhengig. Dag 5

Ja, da var jeg kommet til dag 5 uten snus. Ingen endring. Fortsatt ingen sug eller behov for å snuse. Men tenker om jeg skal drikke i helgen, så vil jeg nok snuse. Ikke fordi jeg må (det har jeg jo allerede "bevist"), men fordi det er godt. Kan godt gi faen og, men jeg vil ha noe godt, som ikke drar på samvittigheten. Nå høres det ut som jeg forsvarer det å snuse, og at jeg ikke kan stå imot når jeg drikker. Slik som festrøykere. Apropos, jeg er også festrøyker, men har ikke røkt på en måned iallefall. Vet ikke sist engang, fordi det ikke er noe stor sak. Samme gjelder jo egentlig for snusen nå. 

Prosjekt: Avhengig. Dag 4

Nå er det onsdag kveld, og fortsatt verken snus eller trang til snus. Null nix nada. Selv om jeg vet det er litt godt, så er det ikke noe problem i å rett og slett drite i det. Piece of cake... Hvis dette er det nikotinavhengige føler, så skjønner jeg ikke hva de skriker eller klager for. Er det ikke verst de første dagene? Ehhh, så det blir faktisk ikke verre enn dette? Jøss, da er det virkelig noe å sette i perspektiv! Da vet ikke de mye om hva sug er.. Men jeg kan jo likevel ikke bare sette alle i en bås og tro det er enkelt. Alle er jo forskjellige. Men det er bare så merkelig enkelt for meg. Og da skulle jeg ønske de kunne føle MITT sug.. Sug etter mat, BP... oppslukt av tanker og følelser... Trangen til å flykte... Trangen til å føle ingenting, tenke ingenting... For å tenke og føle er stort sett negativt, fordi det er vonde ting som dukker opp. Folk som røyker sier de ofte at de gjør det fordi det er godt, roer stress, eller er sosialt. Men dette er da overkommelige ting? Man finner jo andre måter å roe ned på, eller noe annet og sunnere som er godt. Sosialt? Ja, men det er mange ikke-røykere og som det går ann å mingle med. Så hvorfor sliter de med å slutte da? Det er jo få som vil erkjenne at de er avhengig. Men når det kommer til stykke, og de prøver å slutte, så sliter vel flertallet? Er det jeg har inntrykk av iallefall. Men jeg kan ikke overhodet relatere til det akkurat nå. Kom å ta en dag i mine sko, så har alle syns at å slutte å røyke/ snuse er enkelt! :) Jeg har brukt snus fast i noen år nå, hver dag, så jeg burde vel kjenne noe. Men sykdomssuget er rett og slett så himla mye større, at nikotin er en dråpe i havet... Det skulle gått like greit å komme seg ut av denne sykdommen.. men nei, dessverre. 

Prosjekt: Avhengig. Dag 3

Dagen begynte med fysioterapeut; det var veldig godt. Fikk snakket litt, og gjort litt avslapping på benk. Jeg er heldig som har en så fantastisk god psykomotorisk fysioterapeut. Meget dyktig! 
Ellers har dagen gått litt med på BP, men har vel generelt hatt en bedre dag i dag. Og fortsatt uten snus! Ganske rart, fordi det går jo kraftig ut over humøret og tålmodigheten hos nikotinavhengige. Men jeg har jo tydeligvis en større avhengighet. Det er jo det dette prosjektet går ut på: hvor lenge klarer jeg meg uten snus; når vil jeg kjenne nikotinsuget; kommer jeg noen sinne til å kjenne det? Vi får se. Går iallefall helt fint til nå..verre med maten. Siden dagen generelt har vært av bedre karakter, så har jeg klart å kose meg med kjæresten i kveld. Kos og nærhet er jo noe som er vanskelig for meg. Vvonde arr fra fortiden stikker enda som kniver i sjelen min. Det er vanskelig å bare ignorere de; de har røtter, godt plantet i min syke kropp. De hindrer meg å kjenne på noe som er godt, og tillate meg selv å ha det godt. Jeg tror på en måte jeg vil bli straffet for det senere, så da er instinktet å unngå slike situasjoner. Men som kjæreste er det en viktig del av forholdet å kunne være nær og intim. Men hva blir straffen min da? For den venter jeg alltid på. Det skjer aldri noe godt med meg uten at det føler på med noe negativt; helst i større doser enn det positive. Jeg er redd; redd for hva som kan/ vil skje meg... Prøver å ikke analysere for mye. Jeg prøver å tenke at jeg fortjener det gode som skjer meg; å føle seg nær og trygg hos kjæresten.. og at det ikke betyr at jeg skal bli straffes for det. Selv om gamle minner skriker inni meg.. 

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Januar 2014 » November 2013
Bulimijenta

Bulimijenta

30, Oslo

Jeg er en jente som kjemper hvert sekund mot sykdommen min, bulimi. Kompleks og ambivalent sykdom. I tillegg lider jeg av depresjon, angst, bipolar lidelse, og innimellom: selvskading. Omsorgssvikt, skilsmisse, smerter, voldekt, overgrep, rus, mat, trening. Alt er sammensatt til et helvete som føles umulig å komme ut av. Min redsel, min frelse.

A smile can hide so much pain, you can see it in the eyes. A silent mouth means more than you think. Secrets can be held deep, deep inside. And no one knows what's hidden. She's the only one that can feel the tears at night.

bulimijenta@gmail.com

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits